I DN 27. august hevder Gøril Bjerkan at norske myndigheter under finanskrisen i 2008/2009 besluttet å redde «aksjonærene i finansinstitusjonene som i realiteten var konkurs». Påstanden er uriktig.

Norske banker var den gang primært rammet av en likviditetsutfordring, og altså ikke av et tapsomfang som innebar tapt egenkapital. Den globale krisen førte til store forstyrrelser i markedene for bankenes innlån, men de norske bankene kom ikke i brudd med myndighetsfastsatte krav til egenkapital.

Etter finanskrisen har norske banker styrket sin soliditet vesentlig som følge av økte myndighets- og markedskrav.

Det er riktig at norske myndigheter gjennomførte tiltak som bidro til å løse likviditetskrisen, med byttelånsordningen som det viktigste tiltaket. Her ble sluttresultatet en inntekt for staten, ikke en utgift.

En kan innvende at staten i utgangspunktet tok risiko, men da må en også huske at det ble stilt sikkerhet – midlertidig bytte av statspapirer mot obligasjoner med fortrinnsrett til godt sikrede boliglån – samtidig som priser ble fastsatt etter betalingsvillighet (auksjon). Risikoen for staten var dermed lav.

Tiltakene fortjener bedre enn å bli omtalt som en redningsaksjon av et knippe eiere på bekostning av fellesskapet.

Behov for ekstraordinære likviditetstiltak kan tidvis oppstå, som under koronakrisens første fase, men dagens regler for krisehåndtering innebærer helt eksplisitt at bankenes eiere og kreditorer ikke skal reddes for skattebetalernes regning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.