Jeg har vært medlem i Norske Selskab fra 1961. Som en av foreningens eldste medlemmer anser jeg meg derfor berettiget til å fremme mitt syn på foreningens virksomhet og på forholdene i foreningen.

Foreningen besto, så vidt jeg husker, den gang jeg kom inn av 600 medlemmer. Organisasjonen var enkel og arrangementene færre enn i dag. Vi møttes stort sett for å spise lunsj eller middag og for å snakke sammen om livets finurligheter og aktuell politikk. Mange kjente hverandre nok fra før av, men nye bekjentskaper ble knyttet nær sagt ved hvert besøk. Maten var god, servicen var god, og samtaleformen dempet og hyggelig. Den gang var det sjelden anledning til å ta med koner eller andre kvinner. Tonen var som vanligvis - når menn med en viss bakgrunn og utdannelse er sammen - informativ og romslig med stor grad av humor. Vi nød lokalene med kunst og kultur i alle rom.

Jeg kan ikke huske at noen av oss noen gang gav uttrykk for at vi i klubben savnet det kvinnelige innslag. Vi trivdes slik vi hadde det, kanskje nettopp fordi vi i klubben følte oss frie til å være oss selv. Og det er vel nettopp dette som kjennetegner herreklubber.

– Har man meldt seg inn i en herreklubb, så har man meldt seg inn i en herreklubb
Mandag kveld samles medlemmene i Norske Selskab til generalforsamling på Hotel Bristol.
01:54
Publisert:

Jeg har efterhvert besøkt mange tilsvarende klubber både her i landet og i andre land, og jeg har fått det samme inntrykket. Under slike forhold savner man ikke det feminine innslag.

Nu er jeg efterhvert blitt en meget gammel mann, og det er lett å si at jeg kanskje ikke har fulgt med i utviklingen. Det kan så være. Medlemsmassen er doblet, lokalitetene og administrasjonen er utvidet. Vi inviteres stadig til de forskjelligste former for aktiviteter, og kvinner gis anledning til å delta i større utstrekning enn tidligere.

Jeg merker at forholdene i klubben har endret seg vesentlig, og jeg savner den intimiteten som vi tidligere hadde. Jeg forstår ikke at så mange av klubbens medlemmer kaster seg på den nye linjen. Klubbens verdi har efter min mening alltid ligget i det gode samhold og i samtalene vi har oss imellom. Klubben politiseres, og det hele munner ut i at kvinner skal være med som en del av likestillingen.

At kvinner søker makt i samfunnet og mener å ha rett til å okkupere en fredelig herreklubb slik det fremgår av mandagens utgave av Dagens Næringsliv, har jeg liten sans for.

Jeg er bekymret, for det første fordi jeg ser at klubben er i ferd med å skifte karakter, men også fordi vi ikke har plass til alle kvinnene som med basis i ideene om likestilling, vil kunne tvinge seg frem. Vi gamle blir borte, men strømmen av kvinner som vil inn, kan fort bli større.

Pressen har naturlig nok kastet seg over konflikten i Norske Selskab. Det er lett å skape støy i rekkene når velstående klubbmedlemmer karakteriseres for sine meninger om kvinnelig medlemskap i en forening som Norske Selskab, og det vondt å se at den gamle klubb i folks øyne kanskje får en ripe i lakken av det som skrives.

Om karrierekvinner ønsker medlemskap i en norsk forening hvor de kan dyrke sine interesser, og om enkelte medlemmer av Norske Selskab skulle ønske å delta i en slik forening, må de da gjerne etablere denne - og la oss i fred få dyrke våre interesser uten kvinnelige medlemmer i Norske Selskab.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.