Offshorerederiene har for mange skip, oppnår for lave rater og betjener bare unntaksvis sine skipslån. Næringen stivner i gammel gjeld. Det skader næringen og begrenser dens potensial.

Staten – det vil si Giek, Garantiinstituttet for eksportkreditt – sitter med 59 milliarder kroner i garantier på denne gjelden – som neppe vil bli fullt nedbetalt noen gang. En oljepris under 40 dollar per fat og det grønne skiftet gjør at en alvorlig situasjon for rederiene er blitt akutt.

Giek er statlig kreditor og panthaver i 258 offshoreskip bygd de siste seks til 12 årene. Dette er den mest moderne delen av den norske og globale flåten. Giek og staten er dermed en av verdens største kredittinstitusjoner for denne næringen, og vil fortsette å spille en nøkkelrolle både i de finansielle løsningene som må på plass og i videreutviklingen av næringen fremover.

Mens bankene ga skipslån til offshorenæringen lenge før finanskrisen, begynte Giek med dette i stor skala først i 2008. Hensikten var å sikre nye eksportkontrakter til norske bedrifter. Om staten bidro med lånegarantier, ble det lettere for bankene å gi skipslånene som kunne igangsette byggingen ved verftene våre.

Stortinget økte Gieks garantiramme fra 50 til 80 milliarder kroner i 2008 alene; seks år senere var rammen tredoblet til 145 milliarder kroner.

Politikken virket: Mellom 2008 og 2013 bidro rederienes vekstambisjoner, verftenes behov for byggeoppdrag, risikovillige banker og statlig risikokapasitet til en storstilt utvidelse av offshore-flåten.

I 2014 sysselsatte norsk maritim industri, som i stor grad leverte til offshorerederiene, mer enn 100.000 mennesker.

Flere titall milliarder kroner i statlig finansiering forutsetter tett koordinering med de private bankene. Først må bankene (og eierne) være villige til å finansiere en betydelig andel. Hvis Gieks kredittvurdering er positiv, kan en statlig garanti stilles i samsvar med statsstøtteregelverket i EØS og OECD.

Bankene og staten er likestilte kreditorer i skipslånene, med de samme inntekter og pantesikkerheter.

Allerede i 2013 så vi varseltegn. Våre oversikter viste at den globale offshore-flåten hadde vokst seg stor, kanskje for stor. Etter oljeprisfallet høsten 2014 sa vi offentlig at nedgangen i næringen kunne vare i minst et par år. I 2015 begynte Giek å øke tapsavsetningene markant på våre løpende offshore-garantier.

Ikke alle likte våre analyser – nå vet vi at vi kunne tatt enda hardere i.

Fra 2015 begynte rederiene å søke om avdragsutsettelser, snart også renteutsettelser. Søknadene går til oss kreditorer – en gruppe av private banker og statlige garantiinstitusjoner med førsteprioritets pant i skipene. I starten var også usikrede obligasjonseiere involvert.

Handlingslammelsen vi har sett i flere år, skyldes i hovedsak at hvert rederi og hvert fartøy har en unik kombinasjon av kreditorer, som har ulike sikkerheter og eksponering seg imellom. Lappeteppet av sprikende interesser og syn på markedet, på kunden, og på det enkelte skips fremtidsutsikter har hindret et samlet grep. Så forblir næringen i fundamental ubalanse.

Med fallende oljepris vil oljeselskapene kunne utnytte overkapasiteten av offshoreskip og diktere lave rater i flere år fremover.

Oljenæringen vil fortsette å spille en nøkkelrolle i norsk økonomi i mange år fremover, i tett samspill med andre og nyere eksportnæringer. Vi trenger offshoreskip i mange år til, både på norsk sokkel og internasjonalt.

I dag kan de finansielt svakeste rederiene få utsettelser på gjeldsrenter og -avdrag. De kan derfor lettere redusere sine rater enn rederier som driver mer lønnsomt – og som betjener gjelden. Dette er urettferdig og kontraproduktivt for næringen.

De mest forurensende, eldste og minste skipene må skrapes. Deres blotte eksistens undergraver lønnsomheten til de mest moderne og fremtidsrettede skipene.

Hybrid fremdrift gjør seg nå gjeldende i norsk skipsbygging, vi bør se det også i oljeindustrien som i økende grad ønsker å kutte utslipp. En bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel kan gjøre det mulig, tiltrekke ny egenkapital og betjene gjelden på skip som har en fremtid.

Hittil har kreditorene dessverre ikke klart å bli enige om grep som kan føre til utfasing av eldre skip, sanering av gamle skipslån og omfattende restrukturering av rederienes balanse. For spillereglene er slik at alle må være enige. Hvis vi kan enes om at næringens behov må komme først, har vi kommet langt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.