Når politikere og andre uttaler seg om fattigdom i Norge, henviser de vanligvis til det som omtales som «EU’s fattigdomsgrense», og som i norsk statistikk beskrives som «grense for lavinntekt».

Denne grensen er satt til 60 prosent av median disponibel inntekt etter skatt. Det er imidlertid flere årsaker til å se kritisk på bruken av dette målet som indikator på fattigdom, hvis en med fattigdom tenker på mennesker som har en uakseptabelt lav levestandard.

Per Morten Schiefloe
Per Morten Schiefloe
  • Den første årsaken er at uttrykket «fattigdomsgrense» til dels er misvisende. 60-prosentmålet sier noe om ulikhet, ikke om fattigdom.

EU’s statistikkbyrå sier selv at «denne indikatoren måler ikke velstand eller fattigdom, men lav inntekt sett i forhold til andre i samme land, noe som ikke nødvendigvis innebærer en lav levestandard». I EU brukes dette nå som en av tre indikatorer på «risiko for fattigdom og sosial ekskludering».

  • Den andre årsaken er at det ikke er noe faglig grunnlag for å sette lavinntektsgrensen til 60 prosent. OECD opererer til sammenligning med 50 prosent. 40 prosent er også foreslått. Hvis en bruker OECD-målet på inntektsfordelingen i Norge, faller andelen «fattige» til under halvparten.

En kan også stille spørsmål ved relevansen av å bruke samme prosentgrense i rike og fattige land. Mens 60 prosent av medianinntekten i Bulgaria innebærer en ganske dårlig levestandard, betyr 60 prosent av medianinntekten i Danmark, der lønnsnivået er nesten åtte ganger så høyt, en langt bedre økonomisk situasjon.

En kan derfor argumentere for at et eventuelt prosentmål må begrunnes empirisk og tilpasses den økonomiske situasjonen i det enkelte land.

  • Den tredje årsaken er at en ved bare å utgangspunkt i lønnsinntekter og økonomiske overføringer ser bort fra levestandardseffekten av offentlige ytelser.

Et aktuelt eksempel: Dersom en innfører ordninger der ungdom fra familier med lave inntekter får fritak for kostnader til idrett og andre fritidsaktiviteter, noe som ellers vil være et målrettet og fornuftig tiltak, vil ikke dette vises i statistikken over antallet barn «under fattigdomsgrensen». Det samme er tilfellet om en gjør SFO og barnehage gratis.

  • Den fjerde årsaken er at dette målet ikke tar hensyn til forskjeller i husholdningenes utgifter. I Norge gjelder det særlig boligkostnadene. Mens en barnefamilie eller pensjonist med lav inntekt i Oslo, som må leie eller kjøpe en bolig, får trang økonomi, kan samme inntekt i en annen del av landet gi grunnlag for et mye høyere forbruksnivå.
  • En femte årsak er usikkerheten knyttet til forbruksvektene som brukes for å si noe om hvor mye hver ekstra person i husholdet «koster». Her bruker EU og OECD ulike tallstørrelser, noe som gir store utslag i statistikken.

Heller ikke her er det gode datagrunnlag å bygge på. Vi vet ikke hva de riktige tallene er. Og en kan heller ikke gå ut fra at vektene er de samme i ulike land. Vi har fagmiljøer i Norge som kan finne ut av slikt. De bør få et oppdrag om å gjøre det.

  • En sjette årsak er at en forholder seg til et bevegelig mål, ettersom lønnsnivået øker. Det vil si at en husholdsinntekt som var godt over lavinntektsgrensen for noen få år siden, og som senere bare er inflasjonsjustert, kan være under grensen i dag, selv om den absolutte levestandarden er uendret.
  • Den siste årsaken er at mange av dem som uttaler seg om «antallet fattige» antagelig ikke vet hvor høyt lavinntektsgrensen faktisk ligger. For en familie med to voksne og to barn var denne i 2018 på cirka 480.000 kroner. Dette er det familien har til disposisjon etter at skatt er betalt.

Når denne grensen ligger så høyt i Norge, er det fordi de aller fleste hushold har to inntektstagere.

Dersom familien har bare en lønnsmottager, må brutto årsinntekt for å komme over grensen være på opp mot 600.000 kroner. Det vil si at dersom familien består av en industriarbeider, en lærer eller en nyutdannet akademiker med hjemmeværende ektefelle og to barn, så vil barna i statistikken fremstå som «fattige».

Alternativet til en bevegelig og faglig tvilsom lavinntektsgrense er å gå ut fra et absolutt fattigdomsbegrep som sier hvor høy inntekt en må ha for å opprettholde et forbruk på et lavt, men akseptabelt nivå.

En slik beregning ligger eksempelvis til grunn for den offisielle fattigdomsgrensen i USA. I 2021 er denne fastsatt til 12.880 dollar for en enslig og 26.500 dollar for en tobarnsfamilie.

I Norge utarbeidet Statens institutt for forbruksforskning (Sifo) i 2016 et slikt minimumsbudsjett, fastsatt på grunnlag av ekspertvurderinger og omfattende intervjuundersøkelser. Sammenlignet med 60 prosent grensen sank andelen fattige da til under halvparten (Borgeraas 2016).(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.