Litt mer hattehylle?

I en kommentar i DN hevder Terje Erikstad at økonomer er myteskapere. Med god statistikk som bakteppe påpeker han at den utskjelte perioden med «stagflasjon» fra 1960-årene til starten av 1980-årene tross alt ga høy gjennomsnittlig økonomisk vekst, mens den mer faglig bejublede «The Great Moderation»-perioden etterpå har gitt mye lavere veksttakt.

Således passer ikke historiene vi forteller hverandre om den økonomiske utviklingen med terrenget, noe også 75 av Erikstads Facebook-venner bekrefter i en uformell spørreundersøkelse. Selv om ikke alt handler om høyest mulig vekst, påpeker Erikstad noe viktig, og den fallende vekstkurven er gjenstand for omfattende økonomisk forskning.

Til debatt: Leif Anders Thorsrud
Til debatt: Leif Anders Thorsrud

Fallende produktivitet, demografisk utvikling og økt etterspørsel etter sparing, og internasjonal monopolisering er forklaringer som ofte blir trukket frem. Men hva med våre egne holdninger til usikkerhet?

Fra finansfaget lærer vi at det er «enkelt» å få høyere avkastning på våre investeringer bare vi aksepterer høyere svingninger i verdiene, høyere risiko. Risikoen for å miste alt du har investert, øker altså i takt med avkastningen du kan forvente.

Således var kanskje den høye inntektsveksten vi erfarte på 1970-tallet et heldig utfall i en turbulent tid, mens den avtagende veksten og økonomiske svingninger i «The Great Moderation» perioden et resultat av en lavere risikoappetitt?

Hvor mye risiko vi som samfunn ønsker å ta, er vanskelig å måle. Mange indekser er laget av ulike institusjoner og forskere.

Jeg husker hvordan jeg som barn fikk ligge på hattehyllen i fatters gamle Volvo da Saltfjellet skulle passeres på vei sørover, mens mine egne barn nesten må bruke hjelm i dyre og godt polstrede spesialdesignede barneseter når vi skal på nærbutikken. At kraft er lik motkraft – og kan gi svært så uheldig utfall for barnet på hattehyllen ved kollisjon – visste man allerede på 1600-tallet. Men holdningene til denne type mekanikk ser ut til å ha endret seg drastisk de siste tiårene.

Å forsikre seg mot alle mulige uheldige potensielle utfall er dyrt – og heller ikke mulig

Debatten om pandemien gjenspeiler det samme. Sterke stemmer argumenterer for at vi burde vært bedre forberedt og for eksempel tatt de ekstra kostnadene tilknyttet helsepersonell og utstyr til bruk når pandemikriser en sjelden gang inntreffer.

Å forsikre seg mot alle mulige uheldige potensielle utfall er dyrt – og heller ikke mulig – men ser ut til å være en kostnad vi i stadig større grad er villige til å ta.

  • I Norges Bank jobber et voksende antall økonomer med å unngå store konjunktursvingninger og økonomiske tap.
  • Helsearbeidere bruker en stadig større andel av sin tid på å fylle ut skjemaer for å unngå feil.
  • I undervisningssektoren tar det lovpålagte kvalitetssikringsarbeidet snart mer tid enn selve undervisningen.

Og hattehyllen er altså byttet ut med barnesete.

«Det er krevende økonomiske tider. Det hjelper ikke å vende tilbake til 1970-tallet, men kan hende hjelper det å håndtere krisen hvis økonomene slutter å bidra til myteskaping?», skriver Erikstad.

Kanskje det er riktig, men i den grad «mythos» reflekterer fantasi og kreativitet og «logos» fornuft og universell verdensorden, er det fristende å argumentere for mer «mythos».

Overgangen fra «mythos» – fantasi – til «logos» – fornuft – hos de gamle grekerne var for filosofen Friedrich Nietzsche visstnok en forfallstid. Storhetstiden var den homeriske tid der den klassiske diktningen var full av dramatikk, tragedie, seire og heltemot.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.