DNs Terje Erikstad hadde 6. august en utmerket kommentar om hvordan pengepolitikken ikke oppnår den ønskede stimulering av realøkonomien og har uheldige fordelingsmessige effekter, siden den inflasjonen man får først og fremst er i form av inflaterte aksje- og obligasjonskurser. Erikstads tidsperspektiv er med 2008 som startpunkt og gir dermed ingen forklaring på hvordan vi har havnet i en situasjon med negative renter, veldig lav produktivitetsvekst og finansielle indikatorer som vokser tilnærmet eksponentielt helt uavhengig av samfunnsøkonomiens underliggende verdiskaping. Jeg tillater meg derfor å supplere.
Denne historien starter rundt 1980. Inflasjonen var betydelig, og såkalt keynesiansk motkonjunkturpolitikk fremsto for datidens politikere og sentralbanksjefer som skadelig for den økonomiske veksten. For å få kontroll med inflasjonen ble renter økt over hele den vestlige verden samtidig som finansmarkeder ble deregulert.
Resultatet ble at finanskriser, et fenomen verden nesten ikke hadde sett siden krigen, plutselig dukket opp igjen. For å nevne noen: I USA fikk vi Black Monday i 1987, Japan hadde en boble som sprakk i 1992 og i Norge fikk vi bankkrisen som ga det som med god margin er den verste økonomiske krisen i Norge siden 1945.
Siden har det gått slag i slag. Fra å være et nærmest utdødd fenomen ble finanskriser et stadig tilbakevendende problem.
Siden slutten av 1980-tallet har mønsteret vært sørgelig repetitivt. Når en finanskrise tar slutt, finansmarkedene blomstrer og økonomien ser ut til å vokse, har sentralbankene forsiktig forsøkt å øke rentene, gjerne fordi man er bekymret for en boligprisboble. Disse renteøkningene har så trigget en ny finanskrise: Dotcom-krisen, finanskrisen i 2007 og minikrakket i 2018 er eksempler på kriser utløst av forsiktige økninger i rentene.
En konsekvens har vært at rentenivået etter krisen er blitt lavere enn det var før sentralbankene forsøkte. Dette er viktig. Det er denne rekken av finanskriser som har gitt oss de lave rentene.
Prosessen med stadig lavere renter har også gjort finanssektoren ekstremt profitabel, siden rentefall øker verdien av aksjer og obligasjoner. Sektoren har vokst enormt.
Vi står altså overfor paradokset at det er en rekke med finanskriser vi kan takke for at finansbransjen er så stor som den er. Finanssektoren har tatt realøkonomien som gissel. Om sentralbankene setter opp rentene, utløser de en finanskrise som er ødeleggende for realøkonomien. Vi har malt oss inn i et hjørne med permanent lave renter og lav avkastning på kapital.
Dette har alvorlige konsekvenser. En av dem er effekten på produktivitet. Jo lavere renter dess mindre produktive er investeringene som blir gjort.
Det er etter hvert velkjent at arbeidsproduktiviteten vokser langsommere og langsommere. Mindre kjent er det at kapitalproduktiviteten i den vestlige verden faktisk har falt dramatisk siden 1995. I Norge får vi grovt sagt bare to tredjedeler så mye brutto nasjonalprodukt (bnp) per enhet kapital som vi fikk i 1995.
Dette står i sterk kontrast til den alminnelige oppfatningen av at it-revolusjonen som har foregått siden 1990-tallet har gjort kapitalen mer produktiv.
En annen alvorlig konsekvens er at de ekstremt lave rentene i seg selv øker risikoen for finanskriser. Når rentene ikke kan synke mer kan ikke finansnæringen tjene penger på verdiøkningen i aksjer og obligasjoner. Skal næringen tjene penger i markeder med lave renter, må man ta risiko, og dersom villigheten til å ta risiko blir systemisk, er grunnlaget for en ny finanskrise på plass.
Det er ikke vanskelig å se for seg en fremtid der verdensøkonomien er i tilnærmet permanent finanskrisemodus, med renter nær null. I en slik situasjon får sentralbankene oppkjøp av dårlig gjeld for å tilføre likviditet som sin viktigste aktivitet. Og finansbransjen finner så på stadig mer fantasifulle måter for å lage mer gjeld som sentralbankene kan kjøpe.
Dette vil være grunnleggende usunt for realøkonomien. Det ødelegger pensjonsordninger, svekker kvaliteten på investeringer og gjør livet veldig vanskelig for dem som må spare før de kan kjøpe bolig.
Men det kan bli enda verre. Flere aktører snakker nå om negativ rente på permanent basis. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette upløyd mark.
Jeg tror ingen økonom fullt ut forstår konsekvensene av dette, og det er ekstremt uforsiktig å utforske dette ved at sentralbankene eksperimenterer med verdensøkonomien.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.