I sitt tilsvar til vår kronikk i DN 5. april skriver NHH-student Audun Flatebakken at økonomipensumet gir mange klimatiltak som virker (innlegg i DN 6. april). Vi er enige: Avgifter og kvoteordninger er gode løsninger. I teorien.

Flatebakken skylder på politikerne og treg innovasjon for at økonomipensumets løsninger ikke virker i praksis. Verden går under. Men det er ikke økonomenes skyld. De hadde rett. Det var bare gjennomføringen av teorien som ikke fungerte.

Det blir for enkelt. Økonomifaget spiller seg ut av klimakampen dersom faget ikke mobiliserer til nytenkning, slik at teoriene kan omsettes i praksis.

Flatebakken hevder at det er «ingen utsikter for at ressurser kommer til å bli mer knappe i fremtiden». Teknologiske nyvinninger har reddet oss før, og de vil gjøre det igjen.

Ifølge FNs ressurspanel er det globale uttaket av naturressurser tredoblet de siste 50 årene, fra 27 milliarder tonn i 1970 til 92 milliarder tonn i 2017. Uttaket øker på grunn av utbygging av infrastruktur og kontinuerlig økonomisk vekst, hovedsakelig i Asia.

I boken Resource Revolution (2014) beskriver McKinsey-økonomene Stefan Heck og Matt Rogers utfordringen vi står ovenfor. Kun 13 prosent av verdens befolkning, nærmere 130 millioner mennesker, tok del i den første industrielle revolusjonen. I den tredje industrielle revolusjonen vi står i nå skal 37 prosent av verdens befolkning – hele 2,5 milliarder mennesker – bli en del av middelklassen for første gang.

Hvordan kan Flatebakken føle seg så sikker på at kvoter og prismekanismer er tilstrekkelig for å løse denne utfordringen?

Mest sannsynlig må vi tilpasse oss langt svakere vekstkurver, og vi må klare overgangen til en fullstendig sirkulær økonomi. Da må det kraftige institusjonelle endringer til – både gjennom nye reguleringer, organisasjonsformer og sosiale normer. Denne type spørsmål er institusjonelle økonomer eksperter på. Det er vanskelig å forstå at Flatebakken – og andre økonomistudenter som er over gjennomsnittlig engasjerte i klimaspørsmålet – ikke ser verdien av slike alternative teorier i eget pensum.

I sitt tilsvar til oss leverer Flatebakken en god og konsis oppsummering av hvordan dagens økonomistudenter lærer å resonnere rundt miljøproblemer. Påstanden i vårt innlegg var ikke at miljø ikke er et viktig tema i dagens økonomifag. Påstanden er heller ikke, som Marte Næss Thomassen skriver i DN 13. april, at økonomistudentene ikke er interessert i miljø.

Snarere tvert imot. Det er nettopp studentenes miljøengasjement vi henvender oss til. Kritikken vår er rettet mot pensum og de nyklassiske teoriene som dominerer undervisningen. Vårt innlegg handlet om at studentene må kreve flere teorier inn på pensum.

Flatebakken oppsummerer godt hvordan økonomistudenter flest vil servere de samme, selvsikre setningene på spørsmål om hvordan vi skal løse miljøkrisen.

Det understreker behovet for mer kritisk refleksjon og nytenking i økonomifaget.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.