Olav Kvaløy opptrer i tre DN-innlegg, senest et 7. mai, som er en edel og ensom St. Georg i kampen mot en svovelsprutende drage som heter Grønn Næringspolitikk. Dragen har kvelertak på en prinsesse som representerer kreative klimaløsninger og gjennomslagskraft. Prinsessen kan være et falsum, men hun finnes i vår forestillingsverden. Er en slik forestillingsverden også skapende? Reell?

Kvaløy har rett. Næringspolitikk, eller klønete satsing gjennom statlige selskap, kan kvele den innovasjon og nyskaping som planeten trenger for å møte klimautfordringen.

Kvaløy underrapporterer trusselen fra stemmene som vet hvordan vi løser klimaproblemet. Stemmene kommer fra eksperter med kort horisont. Disse mener ordet «krise» er bedre enn «problem». Ekspertene vet at vi har løsningene klare allerede i dag, at de allerede er lønnsomme, og at eksperimentering og konkurranse derfor er blodfattig unnfallenhet og obstruksjon.

Frykt for at noen skal tjene penger på å løse problemet gjør det tvingende å ha mye av satsingen i statsdominerte strukturer.

Ekspertene vet at vi har løsningene klare, at de allerede er lønnsomme, og at eksperimentering og konkurranse derfor er blodfattig unnfallenhet

Det kortsiktige bildet er nettopp så opplagt: Vi skal ta trikken. Lage flere og lengre batterier. Elbiler og ferger. Vindmøller og hydrogenkanner og bærekraftslærebøker. Alle forstår at dette kan man bestille. Og få levert.

Men hva skal ta oss videre? Blir det veggieburgere eller kubleier, atomsykler eller passivhus? Virtuelle pleiehjem?

Det er selvfølgelig vanskelig å anskaffe det utenkelige, men verre enn det er det ikke. Og det er helt sikkert at det er viktig.

Det er en stor utfordring å la alle gode og onde krefter vite at halvløsninger – og hele – skal få slåss med blanke sverd for å finansieres, og vinne markedsandeler og medaljer. Den utfordringen kan bli tøffere hvis staten eier for mange av de gullhønene som skal legge de grønne eggene.

Kvaløy har rett i at vi må subsidiere oppfinnsomheten og forskningen. En grunn er at det er vanskelig å skape tilstrekkelig høye forventede utslippskostnader.

I dette planetmesterskapet kan ett problem være at garasjeoppfinnere som ikke heter Høyskolesystemet eller Statoil – tenkte navn – er for nervøse i ovarennet til virkelig å satse. Den nervøsiteten kan være ødeleggende. På samme måte kan statens nærstående frykte at de ikke vil tillates å lykkes fordi staten ikke kan begunstige sine egne. At en slik kvelningstendens virker på begge sider burde advare oss. Tendensen er altså unødvendig.

Vi kan alle se at hvis en bygd er slik at bare godseierens barn kan vinne skirennet, så kommer det ikke store skitalenter derfra. I slike bygder ville vi gå glipp av innsats både fra de privilegerte og de uprivilegerte. Et slikt problem kan vi pådra oss, men det trenger vi ikke.

Eskeland arbeider med energi- og miljøpolitikk gjennom forskningsrådsprosjekter, og ofte med partnere i energi- og samferdselssektoren.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.