Virkeligheten eksisterer knapt i klasserommet på økonomistudiene, og det er et problem. NHH-student Audun Flatebakken beskriver i sitt svar i DN 6. april til Ebba Boye og Anders Fagernæs' innlegg 6. april hvordan studentene forstår klimaproblemet som et «fangens dilemma», hvor det rett og slett er for billig å forurense. Det betyr i så fall at hele klimaproblemet kan fikses ved rett prising av forurensning – med kvoter og avgifter – og det er politikernes feil at vi ikke har fått det til. Enkelt.
Vi som studerer samfunnsøkonomi, lærer enkle løsninger på enkle spørsmål og sliter derfor med kompleksiteten i problemene samfunnet står overfor nå. Studentene får ikke verktøyene som trengs for å kunne hanskes med problemene.
Betyr dette at de fleste økonomistudenter ikke bryr seg om klimaet? Nei, antagelig er majoriteten opptatt av klima og miljø, og dette engasjementet burde blitt dyrket av utdannelsesinstitusjonene. For de fleste økonomistudenter blir likevel hele krisen redusert til et konstantledd i en nyttefunksjon som kan fikses med noen pennestrøk.
Vi har ifølge det mest konservative estimatet 11–12 år på å redusere utslippene så mye at vi fortsatt har mulighet til å snu utviklingen. Dette er katastrofalt, og vi kjenner ikke kostnadene det vil medføre for samfunnet. Samtidig møtes vi studenter med de samme enkle modellene, brukt på de samme enkle problemstillingene og med de samme forenklede antagelsene. Dette har pågått i minst 30 år. Vi står på kanten av stupet. Er løsningen da mer av det samme?
Flatebakken tar feil når det gjelder mangfoldet i hva vi lærer. Kjernen i alle samfunnsøkonomiske utdannelser er mikro, makro og deres tilhørende matematikk og statistikk. I snitt utgjør denne kjernen cirka 80 prosent av studiepoengene man avlegger ved økonomistudier ved Norges universiteter. Stammen i samfunnsøkonomifaget er ikke mangfoldig, og man lærer nesten det samme uansett hvor man studerer i den vestlige verden. Dette er avdekket gjennom flere utredninger gjort over hele verden av organisasjoner som Institute of New Economic Thinking, Rethinking Economics og Isipe.
Vi lærer nesten bare nyklassisk samfunnsøkonomi. Endogen vekstteori, som Flatebakken trekker frem, er en del av dette paradigmet og bygger på samme metode som de andre modellene man lærer.
Nyklassisk samfunnsøkonomi er ikke et problem i seg selv. Metodene og teoriene kan brukes til å forklare og besvare mange spørsmål. Men ensformigheten i analysen og forståelsen av klimaproblemet skjuler svært viktige nyanser. Vil rett prising av utslipp gjøre stål- og betongproduksjon karbonnøytral? Vil det gi tilstrekkelig utbygging av sol- og vindkraft?
Teorien sier én ting, men virkeligheten sier noe annet. Grunnen til at solceller er blitt billige, er ikke at Kina innførte avgifter på utslipp, men en politisk forankret utviklingsstrategi. Casestudier av slik utvikling kunne gitt studenter et helt annet perspektiv på næringsutvikling og samfunnsmessig problemløsning enn det vi har i pensum i dag.
Samtidig har økonomifaget problemer med å ta stilling til andre tiltak enn avgifter og kvoter. De mest toneangivende kost-/nytteanalysene gjort før utviklingen av solcelleindustri i Kina anbefalte at man ikke bygget ut kapasiteten på fornybare energikilder. De samme analysene mener i dag at det er en strålende idé.
Vi ønsker oss mer virkelighet og nye teoretiske verktøy i økonomifaget. Teorier er som briller, de påvirker hvordan vi ser verden. Samtidig former de spørsmålene vi stiller.
Slik som det ser ut nå, blir det opp til vår generasjon å finne løsninger på miljøkrisen. Hvis vi skal klare det, må vi ha et pensum som lærer oss mer enn enkle svar på enkle spørsmål.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.