Tenk deg at du har kjørt på rødt lys. Unnskyldningen din er at passasjerene i baksetet sa «kjør». I de siste syv årene har Siv Jensen holdt i rattet og styrt norsk økonomi. Hun og Erna Solberg har brakt de offentlige utgiftene til over 50 prosent av verdiskapingen. Styrer de mer enn halvdelen av hver krone brukt, må de selvsagt ta ansvaret.

Jensen hevder i sitt innlegg i DN 31. januar at jeg var «særdeles selektiv i valg av økonomiske indikatorer og utelater mye relevant kontekst og historie» i mitt innlegg 28. januar. De indikatorene jeg fokuserte på, var:

  • den økonomisk veksten – lav
  • sysselsettingsandelen – lav og lavere enn Sveriges
  • veksten i offentlige utgifter – skyhøy
  • det offentliges andel av samfunnets pengebruk – over 50 prosent for første gang i moderne tid
  • veksten i sosiale utgifter – høyest i OECD
  • økningen i antall offentlige ansatte – høy
  • produktivitetsveksten – lav

Knapt noen vil mene dette ikke er viktige indikatorer. Summen – «sivonomics» – står til stryk.

Selv tar hun kreditt for at «staten bruker mer av oljeformuen til utdannelse, infrastruktur og næringsrettede skattelettelser» og for flere bygget motorveikilometer. Det skulle bare mangle. Med 240 milliarder oljekroner til rådighet er det ingen stor prestasjon.

Det slutter tvert om aldri å forundre meg at en regjering i det hele tatt finner grunn til å skryte av å bruke mer penger på et formål når den har hatt 140 milliarder mer av fellesskapets penger å rutte med. Pluss bompengeinntektene.

Tenk deg en bedrifts generalforsamling. Et verdifullt datterselskap, utviklet av den tidligere ledelsen og gjennom arbeidernes harde arbeid, er solgt. Den administrerende direktøren ber om aksjonærenes hyllest for å ha brukt enda mer penger, aksjonærenes penger, på likt og ulikt. Akkurat som Jensen og Jan Tore Sanner gjør nå.

Tenk deg så et skirenn. Det har 36 deltagere, én fra hvert OECD-land. Én av deltagerne, Siv Jensen, stiller med nye ski og kan smøre med fluor – oljepenger. De andre stiller med gamle, oppskrapede ski. Likevel taper Jensen, også mot vår klassiske konkurrent, Sverige.

Uansett hvilket startår i perioden 2008 til 2014 vi velger, så har veksten frem til Jensens siste dag vært høyere i Sverige enn for Fastlands-Norge.

Jensen unnskylder seg med oljebrems og asylkrise. «Som finansminister vet jeg derimot at dette var noen av de største utfordringene vi måtte håndtere,» skriver hun. Tenk det. Sverige mottok mer enn dobbelt så mange asylanter i forhold til folketallet. Bortfallet av oljeinvesteringer gjennom oljebremsen, målt mot trenden fra 2012 til 2020, var rundt halvparten av ett års oljepengebruk.

Og det islandske eksempel lærer oss at selv land som går gjennom kriser kan levere vekst. Siden toppåret før finanskrisen, 2007, har islendingene levert en vekst på 26 prosent. Norge: 17 prosent.

Forskjellen i vekst mellom Island og Norge tilsvarer en tapt månedslønn for hver nordmann.

Jensen viser til at Oljefondet er nær doblet i verdi i hennes tid, men sier intet om hva som har drevet økningen. Fra utgangen av 2013 til utgangen av 2019 økte Oljefondet med 4704 milliarder kroner. Av dette skyldes 3098 milliarder at finansielle verdier er skrevet opp, dels fordi verdens sentralbanker har kjørt renten ned og kjøpt verdipapirer. 1514 milliarder forklares av at kronen er blitt svakere.

Kun 53 milliarder skyldes netto tilførsel av nye penger, etter fratrekk for Jensens bruk.

Så skryter Jensen, og nå Sanner, av at Stortinget reduserte grensen for bruk fra fire prosent til tre prosent av Oljefondets verdi.

Dette nedtrekket er imidlertid langt mindre enn om vi skulle sagt at vi ikke skal regne med den delen av økningen av fondets verdi som skyldes kronesvekkelsen og sentralbankenes nullrenter.

At verdipapirer stiger i verdi fordi renten er null og kronen svakere, gir jo intet langsiktig grunnlag for statlig oljepengebruk. En korreksjon ville dermed ha vært rimelig og ville for lengst ha blitt foreslått av enhver nøktern finansminister. Stortinget og mediene må derfor kreve en slik sammenligning fremlagt i revidert nasjonalbudsjett.

Dagens oljepengebruk er, ikke uventet, langt høyere enn det en slik korreksjon ville tillatt, endog om grensen på fire prosent var blitt beholdt.

Og, som fluor, har Jensens oljepengebruk vært giftig. Det er det mest alvorlige. Produktivitetsveksten er svak. Andelen sysselsatte er lavere enn i Sverige.

Svein Harald Øygard
Svein Harald Øygard (Foto: Sebastian S. Bjerkvik)

Jeg var selv i regjeringens produktivitetskommisjon, på et møte i Jensens eget Finansdepartement, 27. oktober 2014. Jeg presenterte 16 forslag for økt produktivitet. En struktur som Nye Veier, seieren Jensen feirer, var blant forslagene, dog på 16. plass. Så, ja, forslag finnes.

Igjen, Stortinget og mediene må kreve regjeringens produktivitetsplan og strategi for å bringe sysselsettingsandelen til svensk og islandsk nivå fremlagt i revidert nasjonalbudsjett.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.