Arbeids – og Sosialdepartementet har foreslått å øke den øvre aldersgrensen i staten fra 70 år til 72 år. I likhet med samfunnsøkonomene Ådne Cappelen og Steinar Holden synes jeg dette er en dårlig idé.

De arbeidstagerne som vil sitte utover 70 år er nok ansatte med relativt høy lønn, stor jobbfrihet og med jobber hvor deres produktivitet er vanskelig å måle.

Finn Jørgensen
Finn Jørgensen

Foruten statsansatte forskere er det etter hvert blitt mange spesial/seniorrådgivere som har forlatt krevende administrative stillinger, men som har beholdt sin opprinnelige lønn.

Felles for denne gruppen er at de har frie stillinger med fleksibel arbeidstid. Føler de seg slitne en dag kan de ta det mer med ro. I det hele tatt er fleksibel arbeidstid kombinert med stor frihet i arbeidsoppgavene et undervurdert gode!

Økes aldersgrensen til 72 år, vil nok en stor andel i denne gruppen sitte ut over fylte 70 år. Endrede pensjonsregler som etter hvert gjør det enda mer lønnsomt å stå lenge i jobb vil også forsterke ønskene om å jobbe lengre.

Hvor mange slike stillinger som i dag finnes i staten, har jeg ikke undersøkt nærmere, men det er ganske sikkert at antallet har økt og vil øke mye. En gruppe det er nærliggende å tenke på her, er professorer. Her finnes det tilgjengelige tall: Fra år 2000 og frem til år 2020 økte antall professorer fra cirka 2100 til cirka 4500 – altså vel dobling fra årtusenskiftet.

Mitt inntrykk er at ytterst få av dem pensjonerer seg før de blir 70 år. Det tyder på at arbeidspresset er til å leve med.

I dag er rundt 1800 eller 40 prosent av professorene over 60 år. Forslaget om økt aldersgrense kan dermed føre til at vi de nærmeste ti årene vil ha mange professorer over 70 år på millionlønn.

At økt aldersgrense for statsansatte vil øke verdiskapingen i landet er høyst tvilsomt. For det første er det ikke slik at en aldersgrense på 70 år forhindrer statsansatte å jobbe etter fylte 70 år. Det er bare det meget sterke stillingsvernet som faller bort.

Hvis arbeidsgiverne vil, kan de engasjere ansatte over 70 år på ulike måter. De ansatte kan for eksempel jobbe på «pensjonistlønn» så mye de vil uten å miste trygd. Utenfor staten kan de også jobbe ubegrenset.

På den måten kan de arbeidstagerne som er produktive fortsatt få jobbe. Når det gjelder professorer viser undersøkelser at deres produktivitet gjennomgående faller mye etter fylte 65 år og at variasjonen i den er stor; i alle fall når den måles med forskningsproduksjon.

Ulik utvikling i helse og motivasjon gjør at variasjonen i produktiviteten for denne gruppen øker med alderen. Det er større forskjell i produktiviteten mellom 70 år gamle professorer enn mellom 50 år gamle professorer.

Å heve øvre aldersgrense til 72 år vil også føre til enda mindre mobilitet blant arbeidstagere over 60 år fordi mange arbeidsgivere i staten vil vegre seg for å ansette folk over 60 som de tror kan bli sittende til de er 72 år.

Det er for eksempel neppe mange dekaner på våre universitet som orker å ta opp kampen med å få avsatt en professor på 68 som de mener gjør lite. Til det er økonomien ved fakultetene for god samtidig med at det er vanskelig å måle arbeidsinnsatsen til dem det gjelder.

Endelig vil økt aldersgrense gjøre det vanskeligere for unge, friske hoder å slippe til. Det er klart en ulempe for stillinger hvor kravene til nytenking og kreativitet er viktig.

En ting er at økte aldersgrense i staten neppe vil øke verdiskapingen. Men minst like betenkelig er det at tiltaket ytterligere vil øke forskjellene i inntekter og velferd i alderdommen for dem som har hatt tunge jobber og lav inntekt på den ene siden og dem som har hatt høy inntekt og lettere jobber på den andre siden.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.