Vi har merket oss at Civita-medarbeider Steinar Juel sjelden kommer med ny informasjon, nye relevante tall eller med andre nye innsikter når det gjelder utviklingen av økonomisk ulikhet. I stedet nøyer han seg med å lede oppmerksomheten bort fra det som et overbevisende tallmateriale fra SSB viser.

Rolf Aaberge
Rolf Aaberge

Han opponerer offentlig mot foredrag han vet at så å si ingen av leserne har hørt – som når han kritiserte (i DN 12. april og 17. april) vårt foredrag i Vitenskapsakademiets Demokrati-webinarserie 24. mars. Siden kritikken hans er basert på hans eget referat av hva vi sa, har vi måtte bruke mye tid på oppklaring. Han foretok en retrett i sitt siste innlegg, men er fortsatt like ivrig etter å så tvil om betydningen av eierinntekter for den økte økonomiske maktkonsentrasjonen og inntektsulikheten i Norge.

Kalle Moene
Kalle Moene

Kritikken til Juel har ikke vært belagt med fakta. I sitt siste innlegg gir Juel uttrykk for at svaret vårt i DN 15. april var «langt klarere og faglig fyldigere», selv om foredragene i Vitenskapsakademiet handlet om akkurat det samme.

Han prøver fortsatt å så tvil om konklusjonen vår, at den norske likheten i inntektsfordelingen mellom 99 prosent av befolkningen har skapt en ulikhet mellom den én prosent rikeste og resten som er på et amerikansk nivå. Denne gangen er kritikken formulert implisitt som det vi oppfatter som faglige spørsmål. De spørsmålene svarer vi gjerne på:

  • Bør vi ikke ta med omfordelingseffekten av offentlige tjenester?

En komplett studie av den økonomiske levestandarden krever at verdien av offentlige tjenester blir inkludert i målingen. Men på grunnlag av resultatene fra flere tidligere SSB-studier er det ingen grunn til å tro at effekten av tjenesteproduksjon vil oppveie den ulikhetsskapende effekten av kapitalgevinster, og verdien av tjenestestrømmen fra egen bolig. Det betyr at den relativt høye inntektsulikheten (Gini = 0,34) ikke blir mindre ved å inkludere de inntektskomponentene som har vært utelatt i de resultatene vi har basert våre foredrag på.

  • Er ikke omfordelingseffekten av offentlige tjenester spesielt relevant for spørsmålet om hvorvidt ulikhet er en trussel mot demokratiet?

Igjen er svaret ja, men utelatelsen av kapitalgevinster og fordelen med å eie egen bolig er minst like relevant for beskrivelsen av ulikhet og økonomisk konsentrasjon. Kapitalgevinstene tilfaller stort sett de som også har muligheter til å spare store inntekter i selskapene (eller i holdingselskap), og går derfor til de rikeste i samfunnet. Slik er det med de dyreste boligene og fritidsboligene også.

  • Holder sammenligningen med USA?

I foredraget vårt snakket vi om hvordan inntektene av produksjon deles mellom lønnsmottagerne og kapitaleiere. Vi snakket også om fordelingen av husholdningenes inntekter etter skatt. Det siste handler om fordelingen av økonomisk velferd i befolkningen, mens det første handler om konsentrasjon av økonomisk makt.

Vi påpekte at andelen av markedsinntekten som tilfalt de én prosent rikeste personene økte fra 12 prosent i 2001/2002, til 20 prosent i 2018. Dette er en usedvanlig sterk økning, og viser en andel på nivå med anslag gjort for USA, enda vi ikke har tatt hensyn til kapitalgevinster i Norge, mens det er blitt gjort for USA.

… andelen av markedsinntekten som tilfalt de én prosent rikeste økte fra 12 prosent i 2001/2002 til 20 prosent i 2018

  • Skal tilbakeholdte eierinntekter i selskaper defineres som inntekt?

Svaret er opplagt ja, og er overhodet ikke noe stridsspørsmål i økonomi som fag. Hvilken form sparingen av kapitalinntekten tar, har ingen betydning for om det er inntekt eller ikke. Personer med store kapitalinntekter tar naturligvis hensyn til skattleggingen av kapitalinntektene når de bestemmer seg for om de skal spare på personlig hånd eller i selskapene (holdingselskapene) som de kontrollerer. (Aaberge og kollegene Modalsli og Vestad har begrunnet dette i innlegg både i DN 14. oktober og i Minerva 20. oktober for å informere lesere uten økonomisk fagkunnskap).

  • Er det ikke positivt at kapitaleierne blir rike, så lenge de reinvesterer?

En av oss (sammen med medforfattere) har i mer enn 25 år vist hvordan den nordiske modellen får til omfordeling gjennom fagbevegelsen og velferdsstaten på en måte som ikke utfordrer det kapitalistiske eierskapet. Denne omfordelingen karakteriserer vi som «endene mot midten».

Middelklassen betaler «prisen» i solidaritetens navn, til fordel for de lavtlønte og for kapitaleierne. Dette har gitt en sosial spenning i modellens virkemåte som er blitt holdt i sjakk av høy produktivitetsvekst og modernisering.

En utfordring for det sosiale liberale demokratiet, er hvor lenge folk i midten av inntektsfordelingen aksepterer den implisitte fordelingsalliansen mellom endene av inntektsfordelingen. Økningen i inntekts- og formuesandelene til de én prosent rikeste, og en skatte- og avgiftspolitikken som tillater at de store formuene kan overføres skattefritt til arvingene – forsterker spenningene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.