Forskjellene i Norge øker, av to hovedgrunner: Bunnen sakker akterut, og toppen drar fra. DNs Bård Bjerkholt mener 8. mars at vi bør begrense oss til å snakke om det første. Det er åpenbart viktigst at de som har det verst får det bedre. Men det er likevel gode grunner til å se på toppen.

For store forskjeller gjør at vi slutter å møte hverandre på like fot. Det kan bryte ned tillit de fleste er enige om at er et viktig konkurransefortrinn. Det er lite rettferdig at en økende andel av vår felles verdiskaping tilfaller noen få. Hardt arbeid skal lønne seg. Men for de fleste av landets rikeste skyldes rikdommen arv. Studier viser at det er lite utskifting i toppen.

Det er spesielt at vi i et liberalt demokrati synes det er langt verre å skattlegge eiendom, arv og formue enn arbeid.

Viktigst er imidlertid at konsentrasjon av rikdom også fører til konsentrasjon av makt. I tillegg til å være økonomisk kan den bli politisk. Som Stein Rokkan sa: «Stemmer teller, ressurser avgjør». Studier viser at sjansen et lovforslag har for å bli vedtatt i USA øker dersom det støttes av de rikeste. Tilsvarende studier finnes fra langt mer egalitære Tyskland.

Vi kan se tegn på det samme her. Noen rikes kortsiktige egeninteresse har bidratt til at landets mest omfordelende skatt – formuesskatten – er kuttet kraftig.

Det skal være lov til å bli rik i Norge. Det er det også. Vi må imidlertid kunne kreve at de som lykkes bidrar tilbake til fellesskapet som gjorde suksessen mulig, og at konsentrasjonen av rikdom ikke bidrar til å undergrave demokratiske institusjoner og idealer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.