Ola Kvaløy har møtt mye motstand for sin kritikk av boken «En ny økonomi» av Mariana Mazzucato. Jeg leser Mazzucato litt annerledes enn Kvaløy gjør og oppfatter budskapet som mindre farlig. I stedet synes jeg Kvaløy føyer seg inn i rekken av dem som presenterer skremmebilder om hva aktiv og retningsgivende næringspolitikk egentlig betyr (innlegg i DN 30. april).

Sigrun Gjerløw Aasland
Sigrun Gjerløw Aasland

Hverken Mariana Mazzucato eller noen annen forfatter kan selvsagt leses som en oppskrift på hvordan vi bør innrette norsk økonomi. Slik mange fagbøker også gjør, anvender Mazzucato også det retoriske grepet å påpeke at de fleste andre forskere tar feil, mens hun har bedre svar.

Klarer man å legge dette til side, er det likevel viktig tenkning å hente fra hennes forskning generelt, og denne boken spesielt.

Det handler for eksempel om at myndigheter må bruke sine knappe midler til å støtte opp om å løse store samfunnsutfordringer der markedet har en viktig rolle å spille, heller enn å spre støtteordninger tynt utover. Det handler om å tenke nytt om organisering og ledelse av både klima- og helsepolitikken, for eksempel gjennom bedre organisering og smartere innkjøpsprosesser.

Les også Ola Kvaløys kronikk: Når økonomi blir misjon

Det handler også om at når staten, som den ofte gjør, stiller drahjelp og risikokapital til rådighet for nye virksomheter, er det rimelig at fellesskapet også får ta del i gevinsten som etter hvert skapes. For eksempel, påpeker Mazzucato, har amerikanske myndigheter tapt penger på solcellesatsinger som ikke lyktes, men ikke tjent en eneste dollar på Tesla-eventyret, selv om begge fikk betydelig statlig støtte.

Det er litt vanskelig å forstå hva det er Ola Kvaløy er motstander av. Statssentralisme og offentlig produksjon av varer og tjenester er det meg bekjent ingen som har tatt til orde for. Han vil heller ikke ha «for omfattende statlig inngripen i økonomien». Men forsikringer om at statlig eierskap må vurderes nøkternt, avfeier han som «selvfølgeligheter».

Kvaløy mener at innkjøp av batteriferger er gammelt nytt, og tvilsom klimapolitikk. Nei, veldig radikalt er det ikke. Det er antagelig noe vi kan gjøre mer av. Og jo, effektiv klimapolitikk er ikke nødvendigvis tiltakene med lavest kronebeløp per tonn reduserte utslipp.

Tanken om at karbonavgift er bra, men ikke nok, er hverken kunnskapsrelativistisk eller pop-økonomisk. Man skal være bra frakoblet den internasjonale klimadebatten for ikke å ha fått med seg dette. I en rekke artikler argumenterer for eksempel forskerne Rosenbloom, Markard, Geels og Fuenfschilling om hvordan infrastruktur, forbruksmønstre, reguleringer og teknologi utgjør barrierer som karbonavgift alene ikke løser.

... effektiv klimapolitikk er ikke nødvendigvis tiltakene med lavest kronebeløp per tonn reduserte utslipp

Harvard-økonomen Dani Rodrik skriver godt om hvordan stat og marked må finne nye og bedre måter å virke sammen på.

Relativisering av kunnskap er ikke bra. Men faglig latskap er ikke så bra det heller.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.