Fra tid til annen kan det være nyttig å stoppe opp, løfte blikket og se på de lange linjene som ellers overdøves av det daglige ståket. Endringen av regjeringen 24. januar, med Siv Jensens uttreden som finansminister og Jan Tore Sanners inntreden, er en egnet anledning.

Siv Jensen tiltrådte oktober 2013. La oss derfor se på sentrale indikatorer for utviklingen i norsk økonomi fra 2012 til og med 2020, altså grovt sagt i Jensens år.

Fra starten til slutten av denne perioden har den økonomiske veksten i de vestlige lands økonomier vært på rundt 20 prosent, målt ved medianveksten i brutto nasjonalprodukt (bnp) i de 36 landene i OECD. Norges vekst var derimot kun 14 prosent. Fastlands-Norges vekst var 18 prosent.

Jeg har tidligere sammenlignet Norges prestasjoner i mesterskapet i økonomisk vekst med vår plassering på Fifa-tabellen. Lars Lagerbäck slår Jensen. I fotball er vi på 24. plass i denne gruppen av 36 land. På vei opp. I økonomimesterskapet er vi på 28. plass, plassert bak land som Sverige, USA, Danmark og Storbritannia. De to første også om en ser kun på Fastlands-Norge.

Det svake resultatet er selvsagt enda mer oppsiktsvekkende hensyntatt Jensens bruk av doping. I 2012 var statens utgifter 100 milliarder kroner større enn inntektene. Dette underskuddet mer enn doblet seg frem til i år. I 2020 ventes et underskudd, «oljepengebruk», på rundt 240 milliarder kroner.

For dem som måtte lure: Økningen er mer enn tre ganger så stor som reduksjonen i oljeinvesteringene i samme periode, så «oljebremsen» er ingen gyldig unnskyldning.

Etter lærebøkene i samfunnsøkonomi skulle statlige etterspørselsstimulanser gi økt vekst, alt annet likt. Den svake utviklingen er derfor litt av et mysterium, som må forstås, om en bedre utvikling skal kunne oppnås. Og ett startpunkt er kunnskapen om at en etterspørselsstimulans bare gir vekst dersom det er ledig kapasitet i økonomien. Da dukker et paradoks opp.

I Norge falt andelen sysselsatte, ifølge OECDs sysselsettingsstatistikk, med ett prosentpoeng frem til siste oppgitte tall, for 2018. Norge var det eneste OECD-land hvor andelen falt. I Sverige, Danmark og Storbritannia økte andelen med mellom tre og fem prosentpoeng. For en kjernegruppe i arbeidsmarkedet, menn 45 til 54 år, var fallet i Norge på hele to prosentpoeng, til et nivå lang under Sveriges.

Så aldring og høy kvinnelig yrkesdeltagelse er ingen gyldig unnskyldning.

Én indikator viser imidlertid vekst under Jensen; antall timeverk i offentlig sektor, som økte med åtte prosent.

Da jeg var statssekretær fra 1990 til 1994, var det seks personer i ledelsen av politikk og informasjon i Finansdepartementet. I dag er det 16 navn på listen. Det kuttes i frontlinjen og i distriktene, mens det eser ut på toppen.

I Norge økte de offentlige utgiftene som andel av bnp fra rundt 43 prosent av bnp i 2012 til rundt 50 prosent i 2018. I Danmark falt andelen like mye som den steg i Norge, med syv prosentpoeng.

Danskene kjørte med bremsene på. Norge ga full gass. Likevel ble vi slått av danskene.

Enkelt sagt. Da Jensen og Solberg inntok kontorene, la staten beslag på all pengebruk frem til 1. juni. Da Jensen gikk av, styrte staten all pengebruk en måned til. Aldri ellers i moderne tid har statens andel av pengebruken økt så mye som under Jensen.

Men mye av oljepengene ble brukt slik at sysselsettingsandelen falt. Ikke til å inkludere, men til å betale for utenforskap. Intet annet OECD-land hadde en større økning enn Norge fra 2010 til 2018 i sosiale utgifter som andel av bnp. Samtidig la altså det offentlige beslag på en stadig større andel av timeverkene som ble igjen.

Samtidig var produktivitetsveksten stusslig. Rundt 0,8 prosent per år, klart under OECD-gjennomsnittet. Bedriftsledere ville blitt sagt opp om de leverte slike tall, især i digitaliseringens og automatiseringens tidsalder.

Svein Harald Øygard
Svein Harald Øygard (Foto: Sebastian S. Bjerkvik)

Bare én gang i mine fire år som statssekretær foreslo jeg å bruke mer penger enn hva fagdepartementet foreslo. Det skapte kaos og forvirring. Det rotet til rollene. (For dem som måtte lure: Det var støtte til oppbyggingen av Forskningsparken i Oslo, med ti millioner kroner.)

I de siste syv årene har rot vært regelen. Finansministeren har ønsket å bruke mer penger, og statsministeren har brukt tid på å vurdere regnskapstriks for ytterligere å øke spillerommet.

Det blir som når legene røyker.

Oppsummert: Siv Jensen har gitt oss syv år med ekstrem statlig utgiftsvekst og dermed fullt etterspørselstrykk, men med stadig flere satt på sidelinjen, ressurser på avveier og svak produktivitetsvekst. Kombinasjonen – «sivonomics» – forklarer den svake veksten.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.