Statistisk sentralbyrås (SSBs) rapport om virkningen av regjeringens skattepolitikk på ulikhet debatteres heftig. I debatten brukes ulike ulikhetsmål publisert av SSB: ginikoeffisienter. Flere observatører, som for eksempel Bård Bjerkholt i DN 14. oktober, hevder at de forsvinnende små utslagene i ginikoeffisienter for inntekt og formue demonstrerer at regjeringens politikk har ført til ubetydelige endringer i ulikhet.

Eric Nævdal
Eric Nævdal

Jeg skal ikke kommentere SSBs rapport, men påpeke at ginikoeffisienten og andre ulikhetsmål publisert av SSB er problematiske dersom man skal studere endringen i ulikhet over tid.

Gir man Norges rikeste mann 10.000 kroner i ekstra inntekt og den blakkeste ti kroner, vil de fleste si at ulikheten har økt. Men ginikoeffisienten kan gjerne tilsi at ulikheten er blitt redusert.

Dette er problemet med ulikhetsmålene som SSB publiserer.

De nederst på inntektsfordelingen har små, positive endringer. De rikeste er blitt mye rikere. Men ulikhetsmålene sier at nesten ingenting har skjedd med fordelingen.

På SSBs nettside finner man en tidsserie for ginikoeffisienten for Norge i perioden 2006 til 2017. I denne perioden har ginikoeffisienten endret seg fra 0,235 til 0,252. For en indikator som tar verdier fra null til én – der null er perfekt likhet og én er perfekt ulikhet – virker ikke dette så ille.

Et annet mål som produseres av SSB, kalles P90/P10. Der er P90 inntekten til personen som har høyere inntekt enn 90 prosent av befolkningen, og P10 er inntekten til den som opplever at bare 10 prosent av befolkningen har lavere inntekt. P90/P10 er det man får om man deler disse inntektene på hverandre.

Dette ulikhetsmålet har gått fra 2,6 til 2,8 – det høres jo heller ikke så galt ut.

Det er bare ett problem: Disse indikatorene er matematiske formler, og om man undersøker hvordan disse formlene er konstruert, så er de uegnet til å beskrive endringer i ulikhet over tid. Ulikheten har økt dramatisk og ulikhetsmålene som brukes, klarer ikke å beskrive utviklingen.

Forklaringen på dette fenomenet er at disse målene måler ulikhet i prosent. Men vi kan ikke kjøpe noe med prosenter. Vi kjøper ting med kroner.

Skal man måle ulikhet, måler man forskjeller, og de må måles i en eller annen enhet. Ginikoeffisienten er konstruert for å være uavhengig av enheter. Det gjør at det er vanskelig å bruke disse målene til å måle inntektsulikhet over tid.

For å illustrere hvor ille disse inntektsmålene undervurderer endringen i ulikhet over tid, kan man se på den faktiske utviklingen i inntekt over tid.

  • Siden 2006 har P90 for husholdninger økt fra 950.000 kroner til 1.480.000 kroner (i 2017, siste år med data i SSBs statistikkbank). Det vil si at P90-husholdningen har økt sin inntekt med 530.000 kroner.
  • P10 har i samme periode økt sin inntekt fra 157.000 kroner til 247.000 kroner, altså en økning på 90.000 kroner.
  • P90 har altså økt med nesten 300.000 kroner mer enn P10s totale inntekt i 2017.

Et inntektsmål som påstår at ulikheten i samme periode er nærmest uendret, er ganske problematisk.

Ulikhet er et komplisert fenomen, og den menneskelige hjerne er ikke særlig logisk når den skal forholde seg til ulikhet og endringer i ulikhet. Om man gir en fattig person 100 kroner og en rik person 200 kroner, vil de fleste oppfatte det som at ulikheten øker.

Men om vi sier at den fattige personen hadde null kroner før man ga bort pengene og den rike hadde 200 kroner, så har den fattige 100 kroner etter å ha fått økt inntekt og den rike 400 kroner. Den fattiges andel av kaken har da gått fra null til en femtedel, og den rikes andel av kaken har gått ned fra én til fire femtedeler. Det vil kanskje noen oppleve som mer rettferdig. Det er det ginikoeffisienten vil vise.

Les også Kalle Moenes kronikk: Mer likestilling skaper større klasseskiller dn+

For å svare på om den nye fordelingen er bedre eller dårligere enn den gamle må vi rett og slett ha en masse bakgrunnsinformasjon om hvordan endringen har skjedd, og hvordan denne bakgrunnsinformasjonen brukes av våre hjerner, avhenger av våre holdninger og verdier.

Ulikhet kommer an på øynene som ser, og slik er det selv om en forsøker å redusere ulikhetsbegrepet til verdinøytrale indikatorer.

Jeg vil ikke påstå at ginikoeffisienten nødvendigvis er ubrukelig i alle sammenhenger, men jeg håper at leseren ser at dette tallet ikke nødvendigvis gir veldig god mening i sammenligninger over tid eller mellom land. Man får ikke et godt bilde før man ser de bakenforliggende tallene.

Dersom man ukritisk bruker disse indikatorene, kan de bli en sovepute for å ikke ta politiske grep for å gjøre noe med den dramatiske økningen i ulikhet vi har sett i Norge. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.