Kalle Moene fortsetter debatten om formuesulikheten her i avisen og på DN.no 30. april, med et svar til kommentaren jeg hadde samme dag til hans kronikk 27. april. Innlegget til Moene er nå mindre polemisk og dermed lettere å forhold seg. Han karakteriserer likevel notatet, som debatten dreier seg om, som tankeløst. Moene kan ikke komme på én klar problemstilling som tilsier at formuesfordelingen må ses i sammenheng med den enorme fellesformue vi har via staten.

«Juel har ingen klare spørsmål, og heller ikke noen distinkt problemstilling», skriver han. Når jeg hevder at en får et skjevt bilde av formuesfordelingen når en kun ser på hvordan husholdningenes private formue er fordelt, lurer han på hva jeg mener med det: «Skjevt bilde av hva? Av maktfordelingen? Av mulighetene for folk?»

Svaret er ja på begge de to siste spørsmålene. Formuer gir inntekt, formuer gir innflytelse og formuer representerer en økonomisk buffer. Det har selvfølgelig stor betydning for inntektsfordelingen at staten i en demokratisk styrt land som Norge har stor formue, samtidig som den private formuen er relativt liten.

Det har selvsagt noe å si for maktfordelingen at staten har stor formue. Det har selvsagt noe å si for folks muligheter at vi har en stor fellesformue som gir et solid grunnlag for en rekke støtteordninger, overføringer, gratis utdannelse og annet.

Og det har selvsagt noe å si for folks privatøkonomisk frihet at vi har gode universelle velferdsordninger uten at skattenivået er skyhøyt.

Det er litt pussig at jeg, som i utgangspunktet er skeptisk til at staten skal eie mye av næringslivet, må forklare en person jeg fra studietiden på Blindern husker som marxist, at det har betydning for den økonomiske og maktmessige fordelingen at staten er stor eier.

Moene har rett i at en privat formue kan disponeres friere enn en virtuell andel av en fellesformue. Det har jeg da også kommentert før, og også påpekt at det er viktige elementer i private formuer som en heller ikke kan disponere fritt, som privat oppspart pensjonskapital.

Når en skal vurdere formuesfordelingen, kan en behandle statens store nettoformue på en av tre måter: (1) Se bort fra den. (2) Se på den som en fellesformue som på en eller annen måte fordeles på innbyggerne, fordi vi alle nyter godt av den. (3) Eller ta med staten som en selvstendig enhet i beregningene av ulike fordelingsindikatorene.

Ved alternativ (3) ville formuesfordelingen i Norge fremstått som en av de skjeveste i verden, men ville vært relevant dersom vi var styrt av en eneveldig fyrste eller diktator. Alternativ (1) gir et mangelfullt bilde av situasjonen, mens jeg mener alternativ (2) fortsatt gir det riktigste bilde, selv om det alternativet også har svakheter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.