Steinar Juel kom 12. april med en Civita-rapport med konklusjonen skrevet i overskriften «Formuesfordelingen i Norge er ikke skjev». Aftenposten vier samme dag i en gratulerende tone en hel side til notatet med grafiske illustrasjoner.

Når jeg og andre reagerer sterkt (i kronikk i DN lørdag), er det først og fremst fordi notatet, og derved Aftenposten, vil ha oss til å tro på noe som ikke er tilfelle – og det med lite overbevisende argumenter.

Juel påstår i DN tirsdag «at formuesfordelingen ikke kan ses uavhengig av at vi gjennom staten har en enorm felles finansformue». Kan den ikke? Det må avhenge av hva problemstillingen er.

Jeg har ikke klart å komme på en klar problemstilling der Juels definisjon på formuesulikhet egner seg.

Intellektuell redelighet krever at spørsmålet er så klart stilt at en kan avgjøre om resultatet en kommer frem til, faktisk svarer på spørsmålet. Juel har ingen klare spørsmål, heller ikke noen distinkt problemstilling. Notatet hevder at en får «et skjevt bilde av formuesfordelingen når en kun ser på hvordan husholdningenes private formue er fordelt». Skjevt bilde av hva? Av maktfordelingen? Av mulighetene folk har?

Det kan se ut som om han mener at notatet hans skal svare på alle spørsmål.

Juel legger sammen privateide og statseide formuer. Hver husholdning får like eierandeler i statens formue. Ved å legge de to formuene sammen for å finne fordelingen av den samlede Juel-formuen må vi tro at:

  • det er det samme for folk om de har formuen sin på egen eller på statens hånd,
  • folk kan omgjøre de to typene formue til privat forbruk og investering på en måte som kan sammenlignes,
  • avkastningen på fellesformuen er den samme til alle husholdninger.

Dersom disse vilkårene ikke er oppfylt, legger vi sammen epler og pærer. Vi vet at ingen av de tre vilkårene er oppfylt. Da blir det meningsløst å spørre om ulikheten i den samlede Juel-formuen går opp eller ned så lenge viktige deler av denne formuen disponeres under helt ulike vilkår.

Noe lignende – men i mye mindre grad – kan også gjelde private formuer som er bundet i familieselskaper og andre fastlåste opplegg. Men at problemet finnes allerede, er ikke et argument for å mangedoble det.

De like eierandelene som Juel bruker, samsvarer sjelden med hvordan avkastningen på fellesformuen deles ut. Dersom Oljefondet for eksempel gjør det mulig å holde inntektsskatten fem prosentpoeng lavere, betyr det at de med fire millioner kroner i inntekt sparer 200.000 kroner, mens de med 500.000 i inntekt sparer 25.000 kroner.

Det er blant annet derfor det er så viktig å skille fellesformue fra privat formue. Disponeringen av fellesformuen skjer gjennom politikken. Disponeringer av private formuer skjer gjennom individuelle valg.

Konklusjonen til Juel: «Formuesfordelingen i Norge er ikke skjev», er selvsagt urimelig og feil. En SSB-studie har vist at de én prosent rikeste eide 25 prosent av husholdningenes formue i 2015. Anslagene på formuene er usikre og det finnes høyere tall. Men følger vi Juel og tar med statens finansformue, eier den ene, rikeste prosenten mindre enn 12 prosent av denne nye Juel-formuen.

Tallene ser penere ut for den som vil skjule ulikheten. Men som jeg har sagt før, hvorfor stoppe her?

Tallene blir enda penere dersom vi også tar med det staten eier av infrastruktur og alt annet. Det er ikke noe problem å regne inn så mye at de én prosent rikeste ifølge de nye tallene eier bare litt mer enn alle oss andre.

Her innvender Juel at «det er vesentlig forskjell på Statens pensjonsfond og verdien av statlige bygg, veier og broer», fordi «disse aktiva gir ikke inntekter som kan disponeres fritt, de yter direkte tjenester» – ja akkurat som avkastningen fra pensjonsfondet går til velferdsstatens forsikringstjenester, helsetjenester, og til å tjene det militære og noen få som får lavere skatt.

Vis alle stillinger

Når en ønsker å redusere den målte konsentrasjonen av formue til de rikeste, snakker vi om å redusere en brøk. En brøk kan som kjent bli mindre enten ved å redusere telleren (omfordeling) eller ved å øke nevner mer enn telleren (nyregning). Juel har valgt det siste, men snakker som det innebærer det første.

De aller fleste land har dessuten en stor statsgjeld. Derfor øker ulikheten kraftig i formuesfordelingen i så å si alle land i verden dersom en regner slik Juel gjør og tar med statens finansformue – også når den er negativ. Så en dekkende overskrift på notatet hans ville vært: «Formuesulikheten er mye større enn offentlig statistikk og forskning viser – bortsett fra i Norge». Men igjen: Hvilke spørsmål skulle dette være svaret på?

Det er forskjell på nyregningen til forsvar av etablerte interesser og nytenkning for å oppnå innsikt. Det betyr ikke at jeg ikke «tåler at andre pirker i etablerte sannheter» eller at jeg er «sterkt provosert» av Steinar Juel – slik han påstår. Men jeg blir altså oppgitt når tankeløshet blir presentert som nytenkning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.