Mona Thowsen argumenterte i DN forleden med at «Oljefondet og andre investorer bør kreve åpenhet om hvordan økonomiske verdier skapes». På denne måten skal de bidra til at selskapene de eier ikke fører verdiskapingen ut av landet, og dermed beskattes på riktig sted.

Thowsen viser til Norges Bank Investment Managements (NBIM) forventningsdokument om skatt og åpenhet fra 2017. Hun erkjenner prinsippene som en god begynnelse, men hevder at disse ikke er tydelige nok. Forventningene må derfor klargjøres og følges opp på mer robust vist.

Knut Christian Myhre, leder av forskningsprosjektet Forms of Ethics, Shapes of Finance, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.
Knut Christian Myhre, leder av forskningsprosjektet Forms of Ethics, Shapes of Finance, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Jeg deler Thowsens bekymring for at selskaper unnslipper beskatning og ikke bidrar til fellesskapet de nyter godt av. Men kravet om at «NBIM må kreve» underkjenner rollen deres forventninger spiller i forhold til selskapene og økonomien.

Ideen om at NBIM skal kreve, overser det faktum at fondet alltid er en minoritetsaksjonær. Fondets forvaltningsmandat fastholder at «Banken skal ikke eie mer enn 10 prosent av de stemmeberettigede aksjene i ett enkelt selskap». I realiteten eier fondet i gjennomsnitt bare én prosent av selskapene det er investert i. Dersom NBIM krever av selskapene, går dette på bekostning av andre eiere som ikke deler deres syn.

Slike krav vil undergrave aksjonærdemokratiet og gå på tvers av prinsippene om lik og rettferdig behandling av aksjonærene – som fondet jo kjemper for.

Ved å uttrykke forventninger kan fondet bruke aksjonærdemokratiet til å bygge allianser med likesinnede investorer. Historien viser at utøvelsen av fondets eierrettigheter ble utviklet fordi andre store institusjonelle eiere styrket sitt samarbeid for å kunne øve innflytelse på selskapene. Man anså det som sannsynlig at man ved å delta i dette kunne bidra til å beskytte og utvikle fondets finansielle interesser.

NBIMs siste rapport om ansvarlig forvaltning beskriver også mangfoldige samarbeid med andre investorer.

Forventningsdokumentene fungerer som utgangspunkt for slikt samarbeid, og ikke som et minstekrav ovenfor selskapene. Forventningene er en betingelse for kommunikasjon med andre investorer, som kan brynes i forhandlinger og danne grunnlag for samarbeid om særskilte temaer knyttet til selskapene de eier i fellesskap.

Dette samarbeidet strekker seg til å omfatte selskapene selv. Hvis man fremsetter krav, er bedriftenes sannsynlige respons motstand og motvilje og forsøk på å slippe unna med minst mulig. Ved å uttrykke forventninger kan man derimot innrullere selskapene og mobilisere deres kreativitet for å finne løsninger.

Dette ble uttrykt i en stemmeintensjon i fjor, der NBIM avsluttet med: «Vi berømmer styrets vilje til å utfordre konvensjonell tenkning om avlønning og støtter forslagene».

Ved å ikke stille krav fungerer forventningsdokumentene som refleksjonsverktøy for selskapene. De inngyter og fremdyrker en mottagelighet og bevissthet om særskilte temaer som kan endre bedriftenes antagelser og adferd. De skaper et rom for at selskapene kan overgå både våre og deres egne forventninger, og skape løsninger som ingen kunne forutse, kjenne eller kreve på forhånd.

Forventningsdokumentene er med andre ord verktøy for kreativitet og innovasjon, og de hever ambisjonene til bedriftene og fondet i fellesskap.

NBIMs forventningsdokumenter er rettet mot alle selskapene i fondets portefølje. Disse mer enn 9100 bedriftene befinner seg i 73 land. De opererer innenfor en mengde sektorer og bransjer, og aksjene omsettes på et mangfold av børser. Selskapene betraktes sjelden som ett fellesskap – hverken av dem selv eller andre. Gjennom forventningsdokumentene adresseres alle som én som berøres av de samme problemene og er gjenstand for de samme argumentene.

Dette gjør det mulig for selskapene å se hverandre som samarbeidspartnere med felles anliggender, og ikke bare som konkurrenter med ulike interesser.

Fondet sier således at selskapene forventes å engasjere sine likestilte og forretningsforbindelser i forbindelse med de ulike temaene. Forventningsdokumentene fungerer dermed som plattformer for samhandling og samarbeid også mellom bedriftene.

Forventningsdokumentene betoner styrets ansvar for at deres tematikk integreres i bedriftenes strategi og planer, og at relevante virkemidler og rapporteringsformer iverksettes. Dette kan fremstå som handelshøyskolepreik, men er i realiteten en sofistikert mekanisme som gir fondet tilgang til å forme bedriftenes og økonomiens fremtid.

Strategier og planer innebærer at styre og ledelse tenker seg bedriftene hinsides nåtiden, og forventningene bidrar til at disse kan forestilles på andre måter.

I sum er fondets forventninger subtile verktøy som endrer eierstyring fra krav og instruks til dialog og overbevisning, og som vrir selskaper og økonomien i mer bærekraftig retning gjennom samarbeid. Dette anerkjennes sjelden i den offentlige debatten der krav, pålegg og nedsalg oftest fremsettes som det eneste ansvarlige virkemiddel.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

DNs Anita Hoemsnes: Fire lure måter å spare på
00:57 Min
Publisert: