I et innlegg 22. juni kommenterer ekspedisjonssjef Espen Erlandsen i Finansdepartementet min kronikk av 16. juni om et tap på 600 milliarder kroner i Oljefondet.

Hovedpoenget i saken er at det norske folk hadde hatt 600 milliarder kroner mer i Oljefondet hvis Finansdepartementet hadde konstruert Oljefondets referanseindeks etter byggnormen i finans. Folk har ikke fått den avkastningen de burde fått. I stedet har Finansdepartementet bevisst valgt å bryte byggeforskriften over mange år, til tross for råd om å følge normen. Vi har dermed endt opp med et kunstig konsentrert eierskap i europeiske selskaper, en indeks som har gjort det 26 prosent svakere enn markedet, og regningen til skattebetalerne har hopet seg opp til 600 milliarder.

Om dette enorme tapet har ekspedisjonssjef Erlandsen meldt til Stortinget at fra «juni 2012 og frem til utgangen av 2019 hadde referanseindeksen for aksjer i SPU en noe svakere utvikling» enn markedet, basert på den samme markedsvektede indeksen som Norges Bank brukte i beregningen av giganttapet.

Trym Riksen
Trym Riksen (Foto: Øyvind Elvsborg)

De 600 milliardene som Norges Bank varslet om, etterlater imidlertid ingen tvil om at hele Oljefondet har hatt en svakere avkastning enn markedet siden 1998. Har Finansdepartementet opplyst om at fondet samlet sett ligger bak markedet siden oppstart når regningen for hele perioden gjøres opp?

Utfallet av Oljefondets forvaltning bestemmes av to parter: Finansdepartementet og Norges Bank. Men de to partene er slett ikke like. 99 prosent av fondets variasjon i avkastningen har vært bestemt av Finansdepartementet gjennom konstruksjon av en referanseindeks som Norges Bank må følge tett.

En vellykket dans krever to partnere som begge presterer godt. Med Oljefondet er vi i den situasjonen at det er enkelt å vurdere effektiviteten til den ene, underlegne parten i dansen. Norges Banks bidrag til avkastningen måles helt ned til siste millimeter, eller hundredels prosent. Men bidraget fra den førende og dominerende part – Finansdepartementet – finnes det ikke et like godt regnskap for.

Det norske folk fortjener åpenhet om utfallet av Finansdepartementets aktive forvaltning basert på alternative porteføljeteorier. Hva har Finansdepartementets skiftende valg av porteføljekonstruksjon egentlig bidratt med siden 1998?

Det er grunn til å tro at Finansdepartementet selv sliter med den ubehagelige problemstillingen, for det siste året har det blitt bestemt at Oljefondet skal selge seg ned i Europa og nærme seg byggnormen i finans.

Hvorfor gjøres det endringer i tråd med tidligere gitte råd fra blant andre Norges Bank hvis porteføljekonstruksjonen var optimal hele veien?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.