I en kommentar til mitt innlegg «Ti rette i et «jobbintervju» med en hedgefondforvalter» (DN 25. april) kommer Knut N. Kjær med en defensiv kraftsalve i DN 27. april: «Det er grenser for hva akademikere kan lære oss». Med «oss» mener han forvaltningsindustrien. Blant akademikerstanden fremhever han spesielt Jan Mossin, som jo kom med et viktig finansteoretisk bidrag i midten på 1960-tallet.

Sammen med nyere empirisk forskning er den akademiske finanskunnskapen i dag så grenseløst viktig at den kan sies å rett og slett drive hele fondsforvaltningsindustrien.

Så hvorfor velger da en som Knut Kjær å snakke ned den finansforskningen som han selv har dradd stor fordel av? Hvorfor avspore den viktige finansfaglige debatten i forbindelsen med ansettelsen av Nicolai Tangen som ny oljefondssjef?

Kjær vil heller diskutere lederskapsevner og annet «kumbaya». Men slike faktorer blir jo uansett godt tatt vare på i en profesjonell ansettelsesprosess, og det er vel ingen som mener at Tangen ikke har de nødvendige personlige lederegenskapene. Det som debatten først og fremst dreier seg om, er hvorvidt Ola nordmann kan være trygg på at Tangen har til hensikt til faktisk å videreføre Oljefondets indeksforvaltning.

Det er lett for Tangen å foreta en slik videreføring om han vil – det mangler selvsagt ikke på kunnskapene hans. Men vet vi i forkant at Tangen faktisk vil rendyrke en indeksering av Oljefondet? Hva er Tangens planer og visjoner her? Hvorfor har han ikke uttalt seg klart om dette?

Har ikke ansettelseskomiteen bedt om en slik uttalelse? Forstår ikke komiteen hvor viktig det er å fastslå dette i forkant?

Hva har Yngve Slyngstad anbefalt Tangen om dette? Hvor står sentralbanksjefen og resten av Norges Bank styre i dette spørsmålet?

Kjær påstår også at sjefsrollen i Oljefondet er mer som å være «maskinsjefen» enn «kapteinen» på skipet. Finansdepartementet (kapteinen) setter retningen, mens maskinsjef Tangen lojalt utforer jobben uten å sette spørsmålstegn ved kursen, sier han. Det høres jo bra ut. Men hvordan forklarer Kjær da Yngve Slyngstads flere kontroversielle forsøk på å få Finansdepartementet til å endre fondets kurs til å inkludere mer aktiv forvaltning?

Slyngstads kontinuerlige ønske om å endre fondsstrategien til å inkludere aktive mandater, investeringer i unoterte aksjer, fast eiendom, samt internasjonale infrastrukturprosjekter er jo ikke forenlig med en stø kurs mot billig indeksering.

Og Slyngstad var jo ikke engang en hedgefondforvalter i utgangspunktet. Ikke rart at Ola nordmann, inklusive undertegnede, vil ha svar på hva Tangen tenker å gjøre.

Vi trenger også at dagens og gårsdagens innsidere i Oljefondet og Nbim,inklusive styremedlemmene, en gang for alle erkjenner åpent og redelig verdien av en bred indekseringsstrategi – og den store kostnaden og risikoen ved aktiv forvaltning. La dataene snakke for seg selv, og slutt å ta denne debatten personlig.

For noen kapitalforvaltere kan det være surt å vite at akademikere ligger hestehoder foran fondsforvaltere i empiriske analyser av avkastningen. For andre gjelder spenningen at akademikere er gode til å kvantitativt identifisere fondsforvaltere som har oppnådd god avkastning på grunn av ren flaks (tilfeldige heldige svingninger i markedsprisene) mer enn iboende dyktighet. Denne identifikasjonen, som jo er helt sentral for norske skattebetalere, er særdeles upopulær hos mange forvaltere.

I forsvaret av indeksering er det også viktig å forstå at aktiv forvaltning er et rent nullsumspill mellom aktive forvaltere. Den enes brød er den andres død. På sidelinjen sitter passive indeksinvestorer og drar fordel av den økede effisiensen i prissettingen som nullsumsaktørene skaper gjennom sine hyppige handler – uten å måtte betale regningen.

Nettopp det kan Oljefondet prise seg lykkelig for: Min kollega Professor Ken French, som også driver 500 milliarder dollar fondet Dimensional Fund Advisors (DFA) med sin medforfatter og nobelprisvinner Gene Fama, estimerer den regningen til å utgjøre hele ti prosent av markedets totalverdi.

Til slutt: Noen hevder at et stort fond må være aktivt for å opprettholde effisiensen i markedsprisingen. Dette er misforstått. Markedsprisen reflekterer marginalverdien av å fremskaffe informasjon som ikke allerede er bakt inn i prisen. Jo færre aktører som velger å aktivt bære kostnaden ved å fremskaffe denne typen informasjon, jo større verdi har den. Dermed tiltrekkes flere aktører til fundamental aktiv forvaltning, og prisene forblir informative i likevekten. Bare se på antallet fond som driver aktiv forvaltning i dag: Det overskrider selv antallet noterte aksjer og har aldri vært større. Dette til tross for at passiv indeksering også er på sitt historisk høyeste nivå i dag. Det er neppe noen som vil påstå at aksjeprisene er mindre effisiente i dag enn tidligere.

Tangen er selvsagt velkvalifisert til jobben. Men han bør bekrefte at han ikke vil dreie Oljefondet i retning av aktiv forvaltning. Knut N. Kjær og vi andre bør diskutere dette i stedet for «kumbaya» og hvem som skulle eller ikke skulle ha deltatt på Tangens private arrangement.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.