I et innlegg i Dagens Næringsliv 19. oktober går tre representanter for Fridtjof Nansens Institutt hardt ut mot ordninger som stimulerer til innovasjon i oppdrettsnæringen. De kaller det luftslott og mener investeringene i dyre anlegg hverken vil løse miljøutfordringene eller være økonomisk bærekraftige. De har ikke utelukkende feil, men nyansene uteblir. Og de er viktige.

Ordningen med utviklingskonsesjoner har ikke vært perfekt, og det er liten tvil om at det er prosjekter som har fått tildelt konsesjoner som ikke kommer til å bidra til å løse de viktigste miljøutfordringene for oppdrettsnæringen.

Samtidig er det prosjekter som står gryteklare som ikke blir realisert på grunn av en gammeldags og umoderne tilnærming til mulighetene som ligger i teknologisk og digital innovasjon.

Representantene fra instituttet har helt rett når de understreker at norsk oppdrett fremover i hovedsak vil basere seg på tradisjonelle lokasjoner langs kysten. Det er ikke økonomisk bærekraftige å flytte produksjonen langt til havs, eller på land i Norge. Vår viktigste oppgave som næring er derfor å komme frem til løsninger som løser miljøutfordringene på de tradisjonelle lokasjonene.

Det er derfor synd at ordningen med utviklingskonsesjoner ble innrettet på en måte som sørget for at teknologiske prosjekter på de tradisjonelle lokasjonene ikke kom gjennom nåløyet.

Jeg er ikke motstander av at det utvikles muligheter offshore eller på land. Det er imidlertid ikke dette som alene er løsningen for norsk oppdrettsnæring. I tillegg vil klimaavtrykket per kilo fisk være langt høyere, særlig om produksjonen flyttes på land.

En økonomisk og klimapolitisk bærekraftig fremtid for oppdrettsnæringen krever at vi løser miljøutfordringene ved oppdrettsanleggene langs kysten og i fjordene våre.

Norge har enorme naturgitte fortrinn. Kystlinjen vår er en potensiell gullgruve, som kan produsere ren, miljø- og klimavennlig mat som verden trenger. Alle nasjoner i verden kan produsere fisk på land.

Våre muligheter ligger i å benytte naturen på en best mulig måte. Det skal vi klare.

Som tredjegenerasjons oppdretter i et familieeid selskap opplever jeg at det er vanskelig å ta de store, økonomiske innovasjonsinvesteringene alene. Samtidig er jeg overbevist om at løsningen på miljøutfordringene ligger i teknologisk innovasjon. Derfor har vi igangsatt et arbeid hvor vi «putter en Tesla i sjøen».

Prosjektet har vi kalt «Framsyn», og vi har knyttet til oss 20 norske underleverandører, som alle er ledende på sine felt. Ved hjelp av sensorteknologi, kunstig intelligens og digitalisering, vil vi sørge for at kunnskap om miljøforhold automatisk blir implementert i livet i merden.

Vi kan dermed styre fisken unna lus, vite når algepåslagene kan komme, forutse når forholdene ligger til rette for rømming, og dermed iverksette tiltakene langt tidligere enn før. Lykkes vi, vil det revolusjonere næringen langs hele kysten, og dermed legge til rette for vekst og verdiskaping i en av Norges viktigste fremtidsnæringer.

«Framsyn» fikk ikke utviklingskonsesjon fordi direktoratet mente at robotisering, cyberteknikk og digitalisering ikke var «produksjonsteknisk utstyr». Det blir som å si at Tesla kun er karosseriet, mens «hjernen» ikke er en del av bilen. De fleste av oss skjønner at det er feil.

For å lykkes med oppdrettsnæringens viktigste utfordring er det derfor nødvendig å raskt få på plass ordninger og rammevilkår som gjør det mulig å realisere prosjekter som «Framsyn».

Jeg er altså tredjegenerasjons oppdretter, og jeg er stolt av det min far bygget opp. Samtidig har næringen utviklet seg.

Jeg valgte derfor å ta en MBA i Silicon Valley, og brenner for hvordan den mest moderne teknologien kan implementeres i norsk oppdrettsnæring. Løsningen ligger foran nesen på oss, men det krever politisk vilje til å satse.

Jeg vil ikke definere ordningen med utviklingskonsesjoner som en fiasko. Vi trenger en bred innsats og kunnskapsinnhenting for å komme videre. Det er imidlertid ingen tvil om representantene fra instituttet har rett når de peker på de tradisjonelle anleggene som den viktigste utfordringen for fremtiden. Da må vi få ordninger som realiserer de gode prosjektene.

Det er frustrerende å sitte med et prosjekt som ikke fullt ut kan realiseres på grunn av mangel på rammevilkår. Men som min far alltid sa til meg. «Vi gir oss ikkje, vi går til vi dauer».

Norsk oppdrettsnæring skaper enorme verdier for Norge. Skal vi fortsette å gjøre det i fremtiden må vi satse mer på teknologi, innovasjon og nyskapning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.