Mandag la Havbruksskatteutvalget, ledet av Karen Helene Ulltveit-Moe, frem sin innstilling. Forslagene er forutsigbare. Teoretikerne ønsker seg en omlegging av skattesystemet.

Dersom flertallsforslagene ble realisert, ville de svekke det kystbaserte næringslivet og samtidig bidra til en historisk omfordeling av skatt i disfavør av kystkommunene.

Mindretallet i utvalget, representantene fra NHO, LO og KS, avviser skrivebordsteorien. Fremfor en omlegging av skattesystemet bør vi videreutvikle ordningene vi allerede har.

Tankesettet til flertallet i utvalget er at lite mobile ressurser bør skattlegges hardt, etter modell fra vannkraften. Samtidig skal selskapsskatten reduseres.

Dette fungerer kanskje på skrivebordet. Realiteten er at en slik omlegging vil ramme norsk næringsliv hardt. Dersom vi skattlegger våre nøkkelnæringer etter en slik modell, vil vi svekke vår konkurransekraft, bremse investeringene og stanse utviklingen av disse næringene. Det har ikke Norge råd til i en tid da offentlige utgifter stiger og inntektene fra oljen reduseres.

Mange av oss mener at vi bør utvikle nye, bærekraftige næringer i havet. Dyrking og høsting av alger, plankton, tang og tare kan bli en ny havindustri som gir oss verdifulle ingredienser og fôrråvarer. Dette er nødvendige alternativ til importert soya.

Hvis fasiten er at en eventuell suksess medfører en ny og radikal skatt, vil neppe noen være interessert i å investere i utviklingen av de nye næringene vi ellers hører vi skal leve av i fremtiden.

Les Karen Helene Ulltveit-Moes kronikk om forslaget her: Oppdrettsnæringen må betale for bruken av fjord og hav

Med utsikt fra Blindern er dette muligens ønskelig. Næringsnøytralitet er mantraet, men da er det lett å overse at vi konkurrerer internasjonalt og at vi har noen fortrinn vi må utnytte. Antallet norske talent er begrenset. Derfor må vi satse der vi har fortrinn og bygge sterke kompetansemiljø.

Geir Ove Ystmark, administrerende direktør i Sjømat Norge
Geir Ove Ystmark, administrerende direktør i Sjømat Norge (Foto: Per Ståle Bugjerde)

I havbruksnæringen er det heller ikke noen «grunnrente» å skattlegge. Næringen finansierer selv smolten, fôrer selv opp laksen og står for alle innsatsfaktorene. Konsesjonene selges til markedspris og bidrar til milliarder til kommuner, fylker og til statskassen. Innretningen av Havbruksfondet gjør at inntektene treffer de kommunene som setter av areal. Slik skapes en vinn-vinn-situasjon. Næringen gis areal og kystsamfunn får arbeidsplasser, investeringer og økonomisk kompensasjon for utlån av areal.

Det finnes ingen naturlov om at penger skal bli investert langs kysten. En periode med gunstig valuta og begrenset vekst har gitt høye laksepriser. Med det kommer også alternativene til å bygge i Norge. Det investeres som aldri før i andre land som er egnet for lakseproduksjon. På få år har laks blitt viktig for Chile, Storbritannia, Australia, New Zealand, Færøyene, Island og Canada. Nå kommer også geografinøytrale løsninger.

Vi ser at landbasert lakseproduksjon etableres i USA, Polen, Sør-Afrika, De arabiske emiratene, Kina og en rekke andre steder. Ny teknologi åpner for havbasert produksjon i nye områder.

Vi har ikke råd til å svekke konkurransekraften her hjemme. Vi kan ikke med åpne øyne stimulere til utflagging av næring og investeringer. Det er denne virkeligheten vi må forholde oss til. Vi må bygge havnæringer hjemme, og sørge for investeringer i et blått taktskifte.

Heldigvis føler jeg meg trygg på at det politiske flertallet ser det samme. Vi må søke industriutvikling i Norge. Det er den beste resept for å sikre velferd og arbeidsplasser.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.