Vi registrerer at vårt forslag om beskatning av grunnrente i havbruk har skapt adskillig debatt. Det er flott. Det er nettopp derfor vi har offentlige utvalg. Men vi registrerer også at det har festet seg en del myter om hva vi faktisk foreslo.

Det er synd.

Så la oss begynne med å avsanne mytene:

  • Myte nummer 1: Oppdrettsnæringen låner kun norske fjorder, og det er derfor urimelig at den skal betale en ekstra skatt.

Norge er rikt på naturressurser. Store deler av vårt næringsliv låner disse ressursene og skaper suksesshistorier. Men noen næringer er i særklasse. De låner ikke. De har fått en eksklusiv rett til å bruke deler av vår natur. Oppdrettsnæringen er en slik næring. Gjennom konsesjoner har den fått en eksklusiv og tidsubegrenset rett til å bruke naturressurser som tilhører fellesskapet.

  • Myte nummer 2: Havbruksskatteutvalgets flertall foreslo en statlig grunnrenteskatt som ikke tilgodeser vertskommunene.

Nei, det gjorde vi ikke. Vi foreslo en grunnrenteskatt som skal deles mellom vertskommunene og staten. Kommunenes andel skal være avhengig av havbruksaktivitet og således sikre kommunene stabile inntekter hvert år. Statens andel blir det som er igjen når kommunene har fått sin del. Det betyr at statens grunnrenteinntekter fra havbruk vil variere mye mer fra år til år, i takt med svingninger i næringens lønnsomhet. Dette har staten rygg til å bære.

Hvor stor del av kaken som skal tilfalle kommunene, overlot vi til politikerne å bestemme. Men vårt forslag legger opp til å gi kommunene incentiv til, og belønning for, å legge til rette for havbruksnæringen. Det sikrer en nær kobling mellom næringen og kommunene og bidrar til levende distrikter.

  • Myte nummer 3: Oppdrettsnæringen har betalt store summer for tillatelsene – til tross for at det bare handler om å «låne».

Nei, det har den ikke. Rundt 80 prosent av konsesjonsmassen har staten gitt bort gratis. Kun tre prosent tok staten markedspris for. Den totale verdien av oppdrettsnæringens tillatelser er rundt 200 milliarder kroner. Havbruksaktørene har for disse verdiene kun betalt cirka syv milliarder kroner til fellesskapet. Det fremstår som urimelig fra fellesskapets perspektiv.

  • Myte nummer 4: Flertallets forslag anerkjenner ikke at oppdrettsvirksomhet baserer seg på en verdikjede hvor kun en del av kjeden benytter seg av norske sjøområder.
Claire Armstrong
Claire Armstrong

Jo, det gjør vi. Vi har foreslått en grunnrenteskatt som sikter seg inn kun mot de verdiene som skapes i den perioden laksen oppholder seg i sjøen. Smoltproduksjon og foredling vil ikke bli ilagt ekstra skatt. Det er imidlertid liten grunn til å vente stor vekst innen foredlingsindustrien. Men det skyldes at fisk ikke er del av EØS-avtalen. Foredlet fisk møter derfor høye tollbarrierer ved eksport til Europa.

Vidar Christiansen
Vidar Christiansen
  • Myte nummer 5: Havbruksskatteutvalgets flertall har sagt at en grunnrenteskatt vil gi staten syv milliarder i ekstra inntekter hvert år og anerkjenner ikke at både teknologiske endringer og markedsforhold vil påvirke skatteinngangen.
Linda Nøstbakken
Linda Nøstbakken

Vi anslo i vår utredning at basert på tall fra 2013 til 2018 ville en grunnrenteskatt på 40 prosent gi et årlig proveny på rundt syv milliarder kroner. Men så påpekte vi umiddelbart at oppdrettsnæringen « … er en syklisk næring med stor variasjon i overskudd, og dette vil da også innebære at provenyet fra en grunnrenteskatt på havbruk vil kunne variere betydelig fra år til år.» Nettopp av denne grunn bør en grunnrenteskatt være utformet som en overskuddsskatt som tilpasser seg selskapenes lønnsomhet og endringer i både teknologi og markedsforhold.

Karen Helene Ulltveit-Moe
Karen Helene Ulltveit-Moe (Foto: Per Ståle Bugjerde)

Diskusjonen rundt proveny på syv milliarder og skattesats på 40 prosent har tatt en altfor stor plass i den offentlige debatten. Det er viktig å skille mellom prinsipper og tall. For oss er prinsippene det mest vesentlige. Vår utredning bygger på to grunnleggende prinsipper. De handler begge om å dele.

En grunnrenteskatt er svært legitim: Når noen får en eksklusiv rett til å benytte noe verdifullt som tilhører oss alle, da må de betale for det. Fellesskapet deler sine ressurser med oppdrettsselskapene. Derfor bør oppdrettsselskapene dele sin avkastning på naturressursene med fellesskapet.

Naturen tilhører det store «vi». Vi er ett land. Derfor skal grunnrenteskatteinntektene deles mellom vertskommuner og staten. Staten er oss alle, bygd og by, distrikt og sentrum. Den er bærebjelken i den norske velferdsmodell.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.