Havbruksskatteutvalget legger mandag frem sin rapport om beskatning av grunnrente i fiskeoppdrett. Den er bestilt av regjeringen, som i Jeløy-plattformen understreket at naturressurser bør beskattes slik at overskuddet tilfaller fellesskapet.

Likevel er beskatning av grunnrente i fiskeoppdrett kontroversielt, og flere politiske partier har allerede sagt nei til slik beskatning.

Grunnrentebeskatning er ikke noe nytt i Norge. For olje- og gassutvinning er det en selvfølge. Det samme gjelder vannkraft. Striden der går ikke på om det skal være grunnrentebeskatning eller ikke, men hvilken offentlig instans som skal få inntektene. Så hvorfor blir dette så problematisk når det gjelder oppdrett?

Kanskje det ikke er noen grunnrente å snakke om i oppdrett?

Grunnrenten blir gjerne omtalt som ekstraavkastningen av å disponere en naturressurs. Olje- og gassnæringen disponerer utvinningslisenser for oljen og gassen som ligger i bakken på norsk sokkel.

Oppdrettsselskaper på sin side har fått lisenser av den norske stat som gir dem lov til å plassere merder med mange tonn laks i norske fjorder og kystlandskap. Dette er ikke uten negative ringvirkninger for andre; areal beslaglegges, det blir færre villaks, fjordøkosystemer blir degradert av avfall fra merdene osv. Derfor er det satt et tak på hvor mange lisenser som kan deles ut.

Med andre ord snakker vi om en begrenset naturressurs som bare noen utvalgte får lov til å disponere. Det kan gi grunnlag for ekstraavkastning og dermed grunnrente.

I rapporten «Grunnrenten i norsk akvakultur og kraftproduksjon fra 1984 til 2018» beregner vi ekstraavkastningen av å disponere oppdrettslisenser. Ekstraavkastningen er definert som inntekten fra salget av oppdrettsfisk minus kostnadene ved å produsere fisken. Kostnadene omfatter innkjøp av settefisk og fôr, lønn, kapitalslit – samt normalavkastning på investert kapital.

Det vil si grunnrenten er den inntekten som blir tilbake etter at investorene også har fått avkastning på sin kapital.

Hos Statistisk sentralbyrå kan man finne tall for disse størrelsen tilbake til oppdrettsnæringens barndom. Det eneste tallet som det kan være uenighet om, er hva normalavkastningen på kapital bør settes til. Vi regner derfor på grunnrenten under ulike forutsetninger om normalavkastning, og vår konklusjon er robust:

  • Det har vært en betydelig grunnrente i norsk oppdrettsnæring på hele 2000-tallet.
  • I gjennomsnitt over disse 19 årene lå grunnrenten på mer enn seks milliarder kroner, og da er de svake årene fra 2001 til 2004 inkludert.
  • Ser vi på de ti siste årene, har grunnrenten ligget på rundt 11 milliarder årlig.
  • De tre siste årene har vært spesielt lønnsomme; fra 2016 til 2018 var grunnrenten i oppdrett mer enn 20 milliarder kroner årlig.

Grunnrente på 20 milliarder årlig tilsvarer gjennomsnittet for vannkraftsektoren de siste ti årene.

Hvorfor bør grunnrenten beskattes særskilt?

For det første vil mange mene at det er en rettferdig skatt ut fra det prinsipp at naturressurser tilhører befolkningen som helhet. Det heter for eksempel i Havressursloven § 2 «dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg». Det samme burde gjelde utnytting av fjord og kystarealene i Norge.

Tatt i betraktning av at nesten alle oppdrettslisenser i Norge er utdelt gratis eller kjøpt for symbolske priser, virker det ikke urimelig at oppdretterne betaler tilbake til fellesskapet en andel av ekstraavkastningen lisensene gir opphav til.

For det andre er grunnrentebeskatning en samfunnsøkonomisk effektiv måte å få inn skatteinntekter på. Siden skatten bare vil utgjøre en andel av grunnrenten, er det ingen grunn til å tro at grunnrentebeskatningen vil redusere aktiviteten i oppdrett. Andre skatter har i motsetning til grunnrentebeskatning den ulempe at de reduserer aktivitetsnivået. Det gjelder for eksempel inntektsskatt, som kan få folk til å jobbe mindre enn de ellers ville gjort.

Havbruk har utviklet seg til å bli en svært lønnsom og betydningsfull sektor i norsk økonomi. Det skyldes blant annet iherdig forskningsinnsats over mange år. Det mange kanskje ikke vet, er at staten har stått for en stor del av forskningsinnsatsen, gjennom ulike støtteordninger og egne statlige forskningsinstitutter.

Næringen har dessuten sluppet unna miljøskatter. Miljøreguleringen har fungert gjennom å begrense antall lisenser, og dermed har avkastningen økt for dem som allerede har en lisens.

Politikerne bør derfor studere rapporten til Havbruksskatteutvalget, og være åpne for å reversere beslutningene som ble gjort på de siste års landsmøter i flere av de politiske partiene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.