Med ny regjering er det blitt et tverrpolitisk ansvar å finne en løsning med domstolsreformen. På operasjonsbordet ligger den tredje statsmakt, som lenge har brygget på noe.

Det nyttet ikke å kvitte seg med en rekke arbeidsoppgaver. Kommunene har overtatt vigsler, kartverket tok tinglysingen, og en skog av nemnder behandler saker som før tilhørte ordinære domstoler. Fortsatt vises ikke bedring hos pasienten i form av kostnadsreduksjon og redusert tidsbruk.

Domstolskommisjonens diagnose er at domstolene stadig inntar mer juridisk og bevismessig kompliserte saker. Sykdommen fører til treghet og forstoppelse, og skyldes et virus av rettsliggjøring som har feid over landet i mange tiår. Overproduksjon av rettsregler er blitt et reelt samfunnsproblem.

Nav-skandalen er et norsk eksempel på at domstolens sykdom kan være livstruende også for dem som passerer gjennom den.

Internasjonalt er jus nå blitt så kompleks og spesifikk at europeiske domstoler også er til behandling. Dette bekreftes av Europarådets Consultative Council of European Judges (CCJE). Rettsliggjøringen er altså en juridisk pandemi.

CCJE mener at medisinen kanskje er mer spesialiserte dommere. Spesialisering anses som en forutsetning for at dommere skal kunne foreta forsvarlige vurderinger. Dette er et tydelig skifte.

Allmenndomstoler og generalistdommere har tidligere vært sett på som en garanti for uavhengige domstoler, rettsenhet og domstolenes tillit fra omverdenen. Prinsippene har stått sterkt også internasjonalt.

I Norge har Domstolkommisjonen anbefalt domstolsektomi som behandlingsmetode: 38 av 60 tingretter skal skjæres bort. Dette skal føre til større fagmiljø og «moderat» spesialiserte dommere. At fagmiljø ønsker mer spesialisering, er som forventet. Advokater har allerede tatt pillen og latt seg spesialisere innenfor snevre fagfelt.

Faren er at pasienten blir dårligere av behandlingen. Bivirkningen kan være behov for mer spesialisering og mer tidsbruk. Kort sagt kan mer spesialisering føre til enda bedre og forsvarlige avgjørelser.

Uansett hvor forsvarlig en avgjørelse måtte være, er det siste side som er den viktigste, med resultatet av dommerens overveielser. Også i den nylige saken mellom IBM og staten, der dommen var på 174 sider, var det slutningen som var det viktigste. Eksempelet er ikke representativt. Likevel, litt populistisk sagt er domstolens grunnleggende funksjon å ta stilling til enkeltsaker, ikke skrive bok.

I debatten om domstolsreformen drukner et helt enkelt spørsmål: Hvordan sikrer vi at stat og folk har tilgang på avgjørelser som er gode nok?

For domstolens brukere er rettssikkerhet ikke bare at «like» saker behandles likt. Gode nok avgjørelser er de som oppleves rimelige og konkrete. Behovet for rimelighet forsterkes når virkeligheten er juridisk kompleks. Dette sikres ikke nødvendigvis gjennom mer spesialisering.

Oppstår det sprik, har vi ankemuligheten til lagmannsrett og Høyesterett, som er til for å bøte på feil.

Før pasienten dør på operasjonsbordet, må generalistprinsippet vurderes som behandling. Spesialisering er neppe en god vaksine mot livstruende tilstander i domstolen. Nav-skandalen viser at ikke engang en spesialdomstol med høykompetente dommere som i Trygderetten kunne forhindre at uskyldige mennesker ble sendt i fengsel.

Kanskje trengs lokale tingrettsdommere som rakrygget kan gi oss gode nok avgjørelser til en overkommelig pris. Det bør blåses liv i troen på den lokale tingrettsdommer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.