Det første av Norges fem nye maritime patruljefly av typen P-8A Poseidon har fått navnet Vingtor, og rulles ut av Boeing-fabrikken i Seattle for overlevering til norske myndigheter 18. november. Flyene ankommer Norge fra neste år, og skal være fullt stridsklare fra 2025, men vil bli satt i tjeneste fra 2023.

Beslutningen til Solberg-regjeringen i 2016 om kjøp av overvåkningsflyene innebærer at Norge viderefører sin hundreårige erfaring med havovervåkning og ubåtjakt fra fly, når de gamle Orion-flyene tas ut av drift. De nye flyene har stor rekkevidde og kan bære torpedoer. Norsk ekspertpersonell er under utdannelse for å bemanne flyene.

Håvard Klevberg
Håvard Klevberg (Foto: Håvard Madsbakken)

Beslutningen bekreftet fortsatt norsk tverrpolitisk enighet om nytten av overvåkning av norske nærområder både over og under havoverflaten. De fem overvåkningsflyene med moderne sensorer vil gi bedre oversikt over viktige strategiske områder og gi norske og allierte myndigheter bedre forutsetninger for å forstå utviklingen.

Mer enn at Natos uttrekking fra Afghanistan er slutten på én epoke, er det en bekreftelse på at en annen har begynt. Vestlige demokratier kraftsamler nå om felles verdier og interesser for å håndtere Kina og Russland. De to stormaktene utfordrer Vesten med høy teknologi og aktive strategier. I nordområdene, ofte omtalt som Norges viktigste strategiske satsingsområde, er Russland den fremtredende aktøren. Tre trender konvergerer nå på en måte som innebærer at den strategiske betydningen av Natos nordflanke igjen tiltar, og at situasjonsoversikten fra P-8A blir viktig.

For det første medfører klimaskiftet økt adgang til havområdene i nord. Fiskeri og petroleumsindustri er blant næringene som får færre fysiske begrensninger. Kystfarvann som tidligere var skjermet av is er blitt mer tilgjengelige. Russland forholder seg til nye sider ved det å være kyststat, blant annet ved å etablere en nasjonal transittrute gjennom Arktis med målsetning om helårstrafikk mellom øst og vest. Havområdene det kan være aktuelt å overvåke med norske P-8 har økt. Selv om flyenes militære oppgaver er omfattende, forventes det også bidrag til sivile formål, som støtte til fiskeri og søk og redning.

For det andre markerer Russland seg som en ekspansiv militær utfordrer i Arktis. Siden 2008 har Russland gjennomført en betydelig styrkeoppbygging med tilhørende økt militær aktivitet i norske nærområder. Russland har bygget nye militære baser og gjenopprettet gamle. Styrkebalansen er i endring. Den russiske ambisjonen om bastionforsvar er gjenetablert ut til linjen mellom Grønland, Island og Storbritannia (GIUK), for å beskytte militærbasene på Kola og de strategiske ubåtene med atomvåpen i Barentshavet. Ved denne linjen kan transatlantisk trafikk og forsterkninger til Europa rammes, blant annet fra Nordflåtens nye stillegående angrepsubåter. Denne strategiske fremrykkingen i Arktis og ut i Nord-Atlanteren er ledsaget av uønsket russisk oppmerksomhet mot Norge som simulerte flyangrep mot norske mål, hybride trusler, forstyrring av navigasjonssystemer, og mer nylig, forsøk på oppkjøp av selskap med betydning for norsk sikkerhet.

For det tredje har vestlig interesse for Arktis tiltatt de siste år. Norges viktigste allierte, USA og Storbritannia, har gitt til kjenne strategier. Det amerikanske forsvarsdepartementets tilnærming til Arktis fremhever eksempelvis bevissthet om regionen, evnen til operasjoner og regelbasert orden. Også Nato har det siste tiåret rettet en viss oppmerksomhet mot Nord-Atlanteren og Arktis. En ny operasjonell Nato-kommando i Norfolk i USA, der også norsk personell bidrar, fokuserer på disse områdene. Enkelte allierte seilinger har funnet sted nordover. Det kan synes som om Nato-allierte er i ferd med å gjenoppdage at alliansen er hjemme hos seg selv også i nord. Både USA og Storbritannia har innført P-8A, og har i fellesskap med Norge allerede avtalt å stå sammen om overvåkning i Nord-Atlanteren.

Trendene er varige og har retning. Samtidig har det i nord over tid funnet sted en tilbaketrekking på norsk side, blant annet ved beslutningene om å legge ned de to største flystasjonene for Natos forsterkninger – Bodø og Andøya. Selv med forsvarsbudsjetter på to prosent av bnp, står norske myndigheter i et vedvarende dilemma knyttet til prioritering. Et sterkt og moderne norsk forsvar er under oppbygging. Likevel, muligheten for Nato til å bidra til fremtidig samhold og nærvær i nord gjennom normal øving og trening i fredstid er redusert.

Desto viktigere blir det at P-8-flyene viderefører regelmessig norsk tilstedeværelse i nordlige havområder for å gi forutsigbarhet og innsikt i den strategiske utviklingen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.