DN har hatt flere artikler om forvaltning av innskuddspensjoner som fokuserer på at bedriftene påtar seg unødvendig høye pensjonskostnader ved valg av aktive forvaltede fond. Problemet med å skaffe god pensjon til de ansatte er mer krevende og komplekst enn som så.

Omleggingen av tjenestepensjonsordningene fra ytelsesordning til innskuddspensjon ble aggressivt markedsført av livsforsikringsselskapene. Den gode avkastningen skulle kompensere for lavere bidrag fra bedriftene til pensjon. De forespeilte avkastningsmulighetene var ikke realistiske. Valg av investeringsstrategi, valg mellom aksjer og rentepapirer, har vært dårlig tilpasset god langsiktig finansforvaltning.

Vi ser nå konturene av at de ansattes pensjon vil bli langt dårligere enn forespeilet.

Caspar Holter
Caspar Holter (Foto: Gunnar Lier)

Den tidligere ytelsespensjonsordningen baserte seg på garantert beløp for pensjonsutbetaling. Da var de totale pensjonskostnader helt avhengig av forvaltningsresultatet. Bedriftsledelerne involverte seg derfor sterkt i forvaltningen av pensjonsmidlene.

De ansatte var garantert en fast ytelse og hadde derfor kun indirekte interesse av forvaltningsresultatet.

Omleggingen førte til at bedriftene betaler avtalt fast årlig innskudd til de ansattes pensjonsordninger og kostnadene med forvaltningen, men ble fritatt for ansvar for resultatet av forvaltningen.

Bedriftsledelsen ble dermed mindre opptatt av kvaliteten av pensjonsforvaltningen og avkastningsresultatet på innskuddsordningen. Hovedinteressen ble å anskaffe pensjon til lavest mulig kostnader.

Ansvaret for valg av pensjonsleverandør ble overført til personal- og innkjøpsavdeling. De har stolt på pensjonsleverandørenes markedsføringsargumenter uten å innhente ekstern, uavhengig ekspertise.

Livsforsikringsselskapene, som tidligere garanterte en minimumsavkastning for å dekke pensjonsytelsene, tar seg nå betalt i form av faste gebyrer som er uavhengig av finansresultatene.

Anskaffelsen har hovedsakelig gått mellom bedriftenes personalavdeling og pensjonsleverandøren, hvor ingen har direkte økonomisk utbytte av forvaltningsresultatene. Pensjonsforvalteren har tilpasset seg priskravene fra bedriftene.

Innen fondsforvaltningsbransjen er det stor overkapasitet, og kostnader med forvaltningen er for en stor del faste. Økt volum gir gode dekningsbidrag selv om forvaltningsgebyrene er lave målt opp mot prisene i sparemarkedet.

Innhold og kvalitet i pensjonsforvaltningen er krevende å bedømme. Dette gir pensjonstilbyderne gode muligheter for å tilpasse seg sine egne preferanser som ikke nødvendigvis er til pensjonstakernes beste.

Eksempler på slike er:

  • Lav fordeling til aksjefond, som er dyrere å forvalte
  • Høy andel rentefond, som er billig å produsere
  • Høy andel av egenproduserte produkter, som ikke nødvendigvis er konkurransedyktige
  • Fordeling til upassende fond tilpasset andre formålHøy fordeling til populære fond, som kan være uegnet for pensjonssparing.

Fra et markedsføringssynspunkt kan det være gunstig å lage produkter som høres forlokkende ut, men som er lite egnet for langsiktig sparing.

Produkter som har betegnelse «lav risiko» er blant de mest populære produktene. Det er lettere å selge «lav risiko» til beslutningstagere som ikke er ansvarlig for gode finansresultater.

Et slikt produkt er «livssyklus»-strategi, som nå er blitt det mest solgte pensjonsforvaltningsproduktet i det norske markedet. I forvaltningen av slike produkter starter nedtrappingen av aksjeandelen av oppsparte midler 10 til 20 år før pensjonstidspunktet og løper 10 til 20 år etter pensjonstidspunktet.

Det er ingen god forvaltningsteoretisk begrunnelse for at et slikt lavrisikoprodukt bør foretrekkes.

Erfaringene så langt har vist at pensjonsforvalternes kunderådgivere i utgangspunktet har vanskelig for å gi uavhengige og uhildede råd. Lojalitet til arbeidsgiver og egenincentiv gjennom bonuser og forfremmelser vil veie tungt i prosessene, og asymmetrien i kunnskap gir forvalterne lettere spill enn det som er samfunnsmessig ideelt.

Det er teknisk lett å bytte pensjonsleverandør, men det forutsetter at beslutningstageren, altså den ansatte, har kompetanse til å ta beslutninger som påvirker pensjonssparingsresultatet.

Erfaringen hittil er at de ansatte i forbausende liten grad har benyttet seg av valg av annen leverandør og eller annen investeringsstrategi og valg av fond enn den som er avtalt med bedrift og pensjonsselskap.

Resultatet er at pensjonen med stor sikkerhet vil bli lavere enn forventet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.