Pensjonsreformen er omtalt som den viktigste reformen i vår tid. Den gjør at vi har gått fra et system som ville kollapse under sin egen vekt, til et system som er levedyktig og som kan gi trygghet for pensjonene også for kommende generasjoner.

Det var et bredt flertall på Stortinget som i 2005 vedtok hovedtrekkene i reformen. Senere har det samme flertallet stått sammen om å implementere reformen.

Dette har vært en styrke og nødvendighet som har gitt partene i arbeidslivet tillit til at staten vil stå ved arbeidstagernes pensjonsrettigheter også for fremtidige pensjonister.

Tore Vamraak
Tore Vamraak (Foto: Øyvind Elvsborg)

SV og Frp valgte å stå utenfor det brede flertallet, men begge partier har respektert forliket når de har sittet i regjering. Nå er de begge utenfor regjering og har sammen med Pensjonistforbundet gått til frontalangrep på pensjonsreformen.

Ansvarlige politikere og partier som er opptatt av velferdsstatens bærekraft, støtter opp om pensjonsreformen.

Forslaget fra SV og Frp har det misvisende navnet «representantforslag om et anstendighetsløft for pensjonister». Det har flere elementer som bør gjøre det uaktuelt for styringspartier.

Ett av de sentrale forslagene spiser alene opp halvparten av innsparingen i pensjonsreformen, tidligpensjonering forbeholdes personer med lønn over 750.000 kroner, og produktivitetsutfordringer forsterkes systematisk når de oppstår.

Nedenfor vil jeg gå gjennom hvert av disse tre elementene.

  • Innsparingen fra reformen halveres.

Forslaget om å heve minste pensjonsnivå til det såkalte EU60 vil ifølge Arbeids- og sosialdepartementets beregninger koste cirka 47 milliarder kroner årlig i 2050, noe som spiser opp halvparten av innsparingen i pensjonsreformen.

Innsparingen kommer i størst grad fra andre grupper. Det vil være helt urimelig å tro at disse gruppene vil akseptere å stå ved sine inndekningsbidrag til pensjonsreformen mens Pensjonistforbundets medlemmer skal ha høyere ytelser.

Pensjonistforbundet synes å ha glemt at pensjonsreformen kom i stand for å gjøre systemet bærekraftig, ikke for at enkelte grupper skulle berike seg selv.

  • Sliterne må fortsette å slite.

En effekt av en kraftig heving av minste pensjonsnivå er at langt flere blir minstepensjonister. De som har hatt en lang yrkeskarriere med lav inntekt, eller en avkortet yrkeskarriere, vil få null uttelling i form av pensjon.

Videre vil disse miste muligheten til å gå av med pensjon før 67-årsalder. Adgangen til å gå av med pensjon ved 62-årsalder vil med forslaget fra SV og Frp være forbeholdt personer som gjennom yrkeslivet har en gjennomsnittlig lønn på hele 750.000 kroner eller mer. Sliterne må fortsette å slite.

  • Produktivitetsutfordringer forsterkes.

Stortinget la i 2009 til grunn en gjennomsnittlig reallønnsvekst på 1,5 prosent, og vedtok at pensjonene skulle reguleres med lønnsveksten fratrukket 0,75 prosentpoeng. De senere årene har lønnsveksten ligget under 1,5 prosent, og flere år under 0,75 prosent.

Dersom denne utviklingen vedvarer, er det en alvorlig utfordring. Men det er en alvorlig feilslutning å tro at utfordringen ligger i at pensjonistene ikke får styrket sin kjøpekraft hvert eneste år.

Utfordringen ligger i at norsk økonomi ikke har god nok produktivitetsutvikling og dermed heller ikke den nødvendige vekstkraften til å gi en god kjøpekraftutvikling for befolkningen. Da må medisinen være å vri ressursene over til noe som kan gi økt vekst, ikke over mot større pensjonsytelser.

Hvert av disse elementene bør gjøre det uaktuelt for styringspartier å støtte forslaget fra SV og Frp. I sum utgjør forslaget en torpedering av pensjonsreformen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.