Sverre Diesen
Sverre Diesen (Foto: Luca Kleve-Ruud)

De iranske missilangrepene på skipsfarten i det økonomisk viktige Hormuzstredet har satt verdenssamfunnet i en krevende situasjon.

På den ene siden kan vi ikke la en slik utfordring til havenes frihet passere uten sanksjoner, på den annen side ønsker vi ikke å bli koblet til den amerikansk-iranske striden med utgangspunkt i atomavtalen som amerikanerne valgte å gå ifra. Vi kan da også regne som sikkert at makthaverne i Iran er meget klar over at de ved nettopp å gjøre det på denne måten slår en kile inn i samarbeidet mellom USA og dets europeiske allierte.

Hvilke muligheter har vi for likevel å finne en egnet strategi i denne situasjonen?

I øyeblikket foreligger det to forespørsler til Norge om å delta i en internasjonal maritim styrke for å beskytte skipstrafikken gjennom Hormuzstredet, en amerikansk og en britisk. På tross av at vi i utgangspunktet alltid bør vurdere slike henvendelser fra vår største og viktigste allierte – for ikke å si vår eneste allierte med et tellende maktpotensial i nordområdene – kan det denne gangen være mye som taler for å aksjonere under britisk ledelse. Dette har ikke mindre enn tre fordeler fra norsk synspunkt.

  • For det første er de iranske missilene et helt uakseptabelt angrep på havenes frihet som ikke minst en stor skipsfartsnasjon som Norge har all interesse av å statuere et eksempel ved å slå kraftig tilbake mot. Ikke bare som en tydelig beskjed til det iranske regimet, men også til regimer med tilsvarende muligheter andre steder i verden. Der må vi anta at den internasjonale reaksjonen i Persiabukten vil få betydelig påvirkning på vurderingene om å prøve seg på noe lignende i fremtiden.
  • For det andre vil en aksjon i samarbeid med britene og eventuelt andre europeiske nasjoner frikoble aksjonen fra den iransk-amerikanske konflikten, som skyldes en beslutning fra den nåværende amerikanske administrasjonen som man kan diskutere klokskapen ved.
  • Det tredje poenget kan være vanskeligere å få øye på, men er ikke mindre viktig av den grunn. Når amerikanerne anmoder om flernasjonal deltagelse i Persiabukten er det jo ikke fordi de er avhengig av andre land militært. Her som de fleste andre steder i verden er den amerikanske konvensjonelle militære overlegenhet så stor at dette kunne de fint greid alene. Amerikanerne ønsker imidlertid å styrke operasjonens politiske legitimitet ved å gjøre den flernasjonal. Men et slikt motiv forutsetter jo nettopp den type multilateralt, internasjonalt samarbeid som dagens amerikanske president ikke har noe til overs for. De europeiske allierte kan med andre ord sende et utvetydig signal til Washington om at denne type felles opptreden ikke kan bygge på enveis, transaksjonsbasert press fra den sterkeste part. Dette bør vi ikke gjøre først og fremst fordi vi nærer noen illusjoner om at det vil gjøre inntrykk på mannen i Det hvite hus, det vil det neppe. Men poenget vil selvfølgelig bli oppfattet av de mange i det amerikanske politiske og militære establishment som både ser kortsiktigheten i dagens amerikanske politikk og ganske sikkert argumenterer for en annen kurs, både i Kongressen, i Pentagon, i State Department og andre steder. På den måten er en frittstående europeisk operasjon i Persiabukten både et bidrag i kampen for å opprettholde internasjonale normer som verdenssamfunnet er avhengig av, og en håndsrekning til de kreftene hos vår største allierte som arbeider for en mer rasjonell amerikansk strategi.

De europeiske allierte kan med andre ord sende et utvetydig signal til Washington om at denne type felles opptreden ikke kan bygge på enveis, transaksjonsbasert press fra den sterkeste part

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.