Da Willoch-regjeringen inntok regjeringskontorene i 1981, viste fremskrivninger at det statlige oljeselskapet ved årtusenskiftet ville komme til å disponere inntekter på størrelse med en tredjedel av alle statens inntekter.

Årsaken var at selskapet hadde fått en særegen dobbeltrolle som både forretningsforetak og «skatteoppkrever», ikke ulikt modellen vi kjenner fra Petrobras i Brasil. Professor i statsvitenskap Thomas Chr. Wyller advarte:

«Selv prinsipielle tilhengere av statlig økonomisk planlegging burde få̊ kuldegysninger ansikt til ansikt med Statoils kommende dimensjoner».

Terje Osmundsen
Terje Osmundsen

Willoch-regjeringens forslag om å avvikle Statoils særskilte privilegier og skille ut pengestrømmene de mottok som «skatteoppkrever», ble først møtt med en voldsom motstand og fra Arbeiderpartiet. Fagbevegelsen, kommunetopper og store deler av leverandørindustrien organiserte en massiv lobbykampanje mot det de kalte Høyre-regjeringens «vingeklipping» av Statoil.

Heldigvis klarte å partiene på Stortinget å samle seg om et forlik som i hovedsak bygget på Regjeringens forslag:

  • Statoil fikk beholde hele Statfjord-inntektene uavkortet, men ellers ble eiendeler og pengestrømmer delt i to og vi fikk opprettelsen av eierselskapet som i dag er Petoro.
  • Stemmerettsreglene ble endret slik at Statoil ikke kunne overkjøre andre lisensdeltagere og fatte beslutninger alene.
  • Tildelingsreglene ble endret slik at også̊ selskapet måtte konkurrere om andeler på nye lisenser.
  • Den uavhengige forvaltningen ble styrket ved at departementet og Oljedirektoratet ble tildelt flere ressurser.

Oljefondet er den andre store oljereformen som først så dagens lys under Willoch.

Regjeringen så konturene av en oljeavhengig stat, og nedsatte tidlig det såkalte Tempo-utvalget ledet av den daværende visesentralbanksjef Hermod Skånland. Mandatet var blant annet å utrede en fondskonstruksjon for å kunne frikoble inntjeningen av oljeinntekter og forbruket av dem.

Overraskende for mange mente Skånland-utvalget at tanken om et oljefond var urealistisk.

Under arbeidet med Langtidsprogrammet i den utvidede Willoch-regjeringen i 1985
viste det seg at også Finansdepartementet – som var sekretær for stortingsmeldingen om Langtidsprogrammet – var motstander av å utrede spørsmålet videre.

Finansdepartementet mente, på linje med Skånland-utvalget, at et særskilt oljefond ville bli for «synlig» og dermed ville friste politikerne til å bruke enda mer penger til gode formål.

Vi som jobbet med saken politisk, fikk avgjørende støtte fra finansminister Rolf Presthus og fra statsministeren. Anbefaler «en fondsordning som kan fremme en fast linje ved bruk av oljeinntektene», skrev Willoch på regjeringsnotatet som ble laget om saken i mars 1985.

Fem år senere, under Høyres finansminister Arne Skauge, ble Oljefondet opprettet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Finansdepartementet mente, som Skånland-utvalget, at et oljefond ville bli for «synlig» og dermed friste politikerne