I innlegg i DN 5. februar går Nei til EUs Peter Th. Ørebech og Arne Byrkjeflot langt i sin iver etter å påvise at brexit på fiskeriområdet er bedre enn EØS-avtalen. Blant annet henviser de til boken om «Sjømatnæringen og Europa: EØS og alternativene» som nylig ble utgitt på Universitetsforlaget (Melchior & Nilssen, red., 2020, tilgjengelig på www.idunn.no).

Siteringen deres er selektiv, og de hopper over viktige fakta som ikke passer inn i deres argumentasjon.

For eksempel viser de til bokens analyse av veterinærbestemmelser, som påviser at Sveits og Færøyene har oppnådd ordninger som gjør at de som Norge slipper grensekontroll. Men grunnen til dette er at de godtar EUs regler, omtrent på samme måte som vi gjør i EØS. Dette gjør ikke Storbritannia, og de slipper dermed ikke grensekontroll.

Boken viser nettopp at EØS eller lignende avtaler, og ikke avtaler som de EU har med Storbritannia, Canada eller Chile, er det som skal til. (Canada slipper med litt mindre kontrollfrekvens, men kontroll blir det.)

For toll hevdes det i innlegget at EØS-avtalen skaffet Norge bedre betingelser i 1994, men i dag er utdatert, mens frihandelsavtalen fra 1973, derimot, ifølge forfatterne er «jevnlig oppdatert, gir samme toll på laks som nå og inneholder betydelige tollfrie kvoter til EU».

Tja.

For det første er tollen på fersk laks på to prosent og ikke redusert i noen av de to avtalene, så ingen av dem «gir» noe som helst.

For det andre viser boken at Norge for annen sjømat slipper unna det meste av EUs toll. EØS står for to tredjedeler av disse tollfritakene, og frihandelsavtalen fra 1973 under en tiendedel. Her er det med andre ord frihandelsavtalen fra 1973 som er utdatert, ikke EØS. De tollfrie kvotene er formelt knyttet til frihandelsavtalen, men de største er midlertidige og forhandlet under EØS.

Forfatterne har rett i at det er paradoksalt at Norge ikke har tollfrihet for sjømat, mens mange andre land har oppnådd dette, nå også Storbritannia. Her mener de at Norge har et bedre forhandlingsutgangspunkt enn Storbritannia, fordi vi kontrollerer mer av fiskeressursene i våre farvann (se også innlegg av Torben Foss i DN 11. februar). Det ville sannelig være nye toner fra Nei til EU dersom de mener at Norge skal kjøpe seg tollfrihet i en ny handelsavtale gjennom å oppgi fiskeressurser.

Derimot avviser forfatterne at det har vært noen interessekonflikt mellom landbruk og fisk, hverken i 1973 eller da EØS ble forhandlet rundt 1990. Historikernes analyse gir et annet resultat: Det var en motsetning, selv om koblingen til fiskeressurser i 1991 var viktigere enn landbruk i forhandlingene om fiske-tollen (se boken «Interessekonflikter i norsk handelspolitikk» fra 2015, nylig lagt ut åpent på www.idunn.no).

I forhandlingene mellom Norge og Storbritannia om en ny handelsavtale er denne interessekonflikten igjen blitt aktuell.

Boken om EØS og sjømatnæringen påpeker også at Norges forhandlingsmakt i dag er mye mindre enn da EØS rundt 1990 ble forhandlet mellom EU og et Efta som var langt større. Forholdet mellom Sveits og EU er i dag anstrengt og EU har reist krav om en mer EØS-lignende avtale. Storbritannias forhandlinger var om utmelding etter medlemskap i nesten 50 år.

Om Norge skulle si opp EØS og forhandle en ny avtale, slik Nei til EU forfekter, ville det være å kaste seg ut på dypt vann. Å «falle tilbake på frihandelsavtalen» er dermed et usikkert prosjekt og med stor sannsynlighet lite attraktivt for fiskerinæringen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.