«Pater, peccavi – Far, jeg har syndet.» Dette ansvaret måtte Arbeiderpartiet ta inn over seg i 1979, mente den store ideologen for etterkrigstidens aktive industripolitikk, Arbeiderpartiets egen Erik Brofoss, som konklusjon på flere år med sjenerøs pengebruk.

Arbeiderpartiet brakte staten feilaktig i vanry, mente Brofoss (se sitat i egen boks).

Det pågår i disse dager en litt lunken debatt om nettopp aktiv industripolitikk. Jonas Gahr Støre har mer enn hintet om at staten skal ta andre hensyn enn å tjene penger, og vi kan få assosiasjoner til den kjente «Stortingsmelding 25» fra begynnelsen av 1970-årene om ønsket om å bygge et kvalitativt bedre samfunn.

Debatten, som blant annet har foregått mellom Espen Barth Eide og Kristin Clemet, er slapp, fordi både Eide og Clemet har litt rett.

Det kom mye bra ut av den aktive politikken etter 1945: Oljeindustrien (upopulær nå), Kongsberg-industrien, aluminium, for ikke å snakke om fiskeoppdrett osv. Men Clemet har også rett i at det til tider ble gått altfor langt i støtte til tiltak, og det gjelder først og fremst 1970-årene i kjølvannet av den nevnte meldingen.

Knut Sogner
Knut Sogner

Det blir også litt søkt om Norge, slik Arbeiderpartiet er opptatt av, skal skule til Mariana Mazzucati og hennes propagandering for «The Entrepreneurial State». Om noe land i verden har hatt en entreprenørskapsstat, er det Norge.

Fra den første etterkrigstidens samspill med private bedrifter, til den mer ambisiøse, men kontrollerte, satsingen på høyteknologi på 1960-tallet, høstet Norge erfaringer med utfordringer og muligheter knyttet til å være et lite land med åpen økonomi.

Les også hva Espen Barth Eide skriver: Innlegg: Tiden for en grønn næringspolitikk er nå

Den formen dette fant i løpet av 1990-årene, der statlig eierskap i børsnoterte selskaper var den store nyskapningen, bygget på flere tiårs prøving og feiling.

Norge er et av verdens ledende laboratorier for vellykket og mislykket aktiv industripolitikk.

De positive erfaringene er satsing på kunnskap, forskning, spesifikke markedstiltak og eierskap av børsnoterte selskaper.

Om noe land i verden har hatt en entreprenørskapsstat, er det Norge.

På 1970-tallet tok imidlertid visjonene og styringsoptimismen overhånd som nisser på motkonjunkturlasset som ble mobilisert for å løse tiårets økonomiske krise: Det ble etablert en rekke selektive løsninger for å redde bedrifter i krise.

Noen ganger ble det utøvd ekstrem hybris, som i Tandbergs Radiofabrikk, der Industridepartementet til og med gikk tungt inn og fikk stoppet fornuftige og foreslåtte rasjonaliseringstiltak.

Det ble – av parlamentariske grunner – ikke så enkelt å føre aktiv industripolitikk i etterkant av det som åpenbart var mislykkede grep av typen som ble utøvd i Tandbergs Radiofabrikk. Men alle var neppe like selvkritiske som Erik Brofoss mente de burde være.

Da den dramatiske oljeprisnedgangen i 1986 rammet statsbedriften Kongsberg Våpenfabrikk med full kraft, mente sterke krefter i arbeiderbevegelsen – Jens Chr. Hauge, Finn Lied og Tor Aspengren – at staten gjennom «en 1970-tallsløsning» måtte refinansiere selskapet.

Hun som satte foten ned og mente at tiden var kommet for å sette bremsene på, var partifellen og statsministeren Gro Harlem Brundtland.

Sammen med næringsminister Finn Kristensen manøvrerte hun i flere år et norsk næringsliv i krise inn mot det som skulle vise seg å være robuste og gode løsninger – ikke minst oppsplittingen av Kongsberg Våpenfabrikk i flere ulike bedrifter.

Ingen norsk debatt om aktiv industripolitikk i dag bør skjære klar av krisene på 1970-årene og årene rundt 1990.

At Arbeiderpartiet i dag synes mer å ta til orde for en type politikk som skapte store problemer på 1970-tallet snarere enn å omfavne den politikken som vokste frem rundt 1990 og som partiet selv sto i spissen for, er et paradoks.

Godvilje og langsiktighet er ikke tilstrekkelige variable når det skal utmeisles aktiv industripolitikk. Den store faren er politikere hvis idealprosjekter møter konjunkturnedganger. Den som vet alt om dette er Gro Harlem Brundtland, og hun bør hviske noe i øret til Støre.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.