En grønn samfunnskontrakt, som foreslått av Kari Elisabeth Kaski, hva det nå er, redder hverken verden, Norge eller klimaet. Det gjør oss bare fattigere og mindre egnet til å redusere klimautslippene.

Kari Elisabeth Kaski foreslår altså i kronikk i DN 5. mars at vi trenger en ny grønn samfunnskontrakt uten å forklare hva det er. Gjennom Grunnloven har vi en slik kontrakt som har tjent oss godt de siste 200 år. Den grønne samfunnskontrakten er ikke noe annet enn en moderne klisjé for ønsket politikk. At det som beskrives som innholdet i den ønskede politikken mangler den realitetsorientering Kaski selv etterspør, er mer alvorlig.

Hun påstår at kapital er den store mangelen i denne prosessen. Det er rett og slett feil. Vi har overmåte mye kapital her i landet, særlig hos staten, men også gjennom private investorer. Det er derimot prosjektene og løsningene som gjør at kapitalen kan omstilles til næringsvirksomhet, avkastning og bærekraftig lønnsomhet og arbeidsplasser.

Hadde norsk havvind kunnet selge sin kraft med fortjeneste i Europa, ville vindmøllene allerede vært på plass. Vi kan selvsagt i Norge gå over til elbiler, elferger, elfly og biopeiser, som foreslått av Kaski. Prisen på disse produktene vil selvsagt gå opp og velstanden i Norge noe ned, men det kan det sikkert være verd å betale for oss her på toppen av velstandspyramiden.

At Europa eller resten av verden vil kjøpe disse dyre produktene, er vel lite trolig. Og skulle Oljefondet benyttes som subsidiekilde, ville pengene fort ta slutt, og vi er tilbake der vi startet for 20 år siden, med mangel på kapital.

Jeg vil råde Kaski og andre til å regne på hvor mange vindmøller, strømkabler til utlandet, nye monstermaster, areal til solpaneler, hydrogenfabrikker og annet som behøves for å erstatte energiinnholdet i olje og gassen som produseres fra norsk kontinentalsokkel, og ikke minst fortjenesten den samme oljen og gassen gir.

Dessverre er marginene på olje og gass fantastiske. Det var gull vi fant i 1967, det var bare sort.

Det er ikke så lett å lage annen industri som må konkurrere på lik linje med alle andre i verden. Bare spør Hydro, Yara, Telenor og andre.

Jeg er overbevist om at det norske folk gjerne omstiller seg fra olje og gass til moe mer klimavennlig og til og med tar en levestandardreduksjon om det gir en reduksjon i CO2-utslipp på verdensbasis og ikke bare i Norge. Men de alternative næringene som skal erstatte oljen, må være realistiske.

Det er heller ikke noe politisk velgergrunnlag for en sterk velstandsreduksjon i Norge.

Norge er et bitte lite land, og vårt bidrag om vi blir et nullutslippsland, er nesten neglisjerbart. Vi må derfor ha løsninger som har et større nedslagsfelt, og jeg er ikke så sikker på at befolkningen i Afrika, Asia og Latin-Amerika er innstilt på velstandskutt for å oppnå klimamålene. Da må den vestlige verden dele dagens velstand, noe den ikke har vært innstilt på til nå.

Realiteten er dessverre slik, og jeg liker det like lite som Kaski, at verdens årlige økning i energiforbruk er mye større en den årlige økningen i installert fornybar energiproduksjon. Fornybardelen av verdens samlede energiforbruk er cirka 14 prosent, hvorav 1,6 prosent er ny fornybar energi – vind, sol og bio – og 12 prosent er kjernekraft og vannkraft, med cirka seks prosent hver.

Ny fornybar energi har økt med ett prosentpoeng de siste ti år. Ikke verst isolert sett, men det monner foreløpig svært lite når kull, olje og gass står for de gjenværende 86 prosent, og det vil ta mange tiår før de fossile energiforbruket vil synke vesentlig.

Dette er realiteten og faktum, dessverre.

Kaskis sterke bekymring og hennes ønske om en snarlig endring deles av meg og svært mange andre. Løsningen er derimot ikke dommedagsprofetier, og grønne samfunnskontrakter med diffuse parter med faktafritt innhold uten realitetsorientering.

Temperaturen i verden stiger fordi blant annet norsk olje og gass brennes i alle verdenshjørner. Den samme oljen og gassen har gitt oss dagens velferdsstat. Oljen og gassen har også gitt oss en fantastisk kapitalbase. Dette fondet bør benyttes til nettopp å frembringe bærekraftige løsninger for CO2-reduserende næringsaktivitet. Dette er møysommelig og krevende arbeid om en skal lykkes.

Det må satses på forskning, utdannelse og rammebetingelser som gjør nyetableringer og risikotagning attraktivt. Da er det mulig at det gror frem alternativer til olje og gass.

Å beslutte slike alternativer ved å raskt avvikle olje- og gassproduksjonen og sløse bort midlene på raske statlige masseinvesteringer i kunnskapsløse, klisjéaktige industriideer og bruk av statlige investeringsfond på steroider, er ikke løsningen. Det har heldigvis de ansvarlige partiene i dette landet forstått.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Å få bygget en ny fregatt er et ganske håpløst prosjekt. DN-kommentator Sverre Strandhagen har en bedre idé
02:07
Publisert: