For tiden kan det se ut til at de to politiske fløyene ikke kan enes om en felles strategi for å tilrettelegge for næringsutvikling. Fra et faglig ståsted ser vi at fremtidig næringsutvikling kan hemmes av denne polariseringen.

Venstresiden krever en tydeligere og mer målrettet industripolitikk; vi må bestemme hva vi skal leve av etter oljen. Høyresiden svarer at å «plukke vinnere» ble forlatt som mislykket strategi på 1980-tallet; staten skal sikre gode, like rammevilkår for alle og la markedet avgjøre.

Det bør finnes en tredje, samlende vei.

Flaks, natur, hardt arbeid, gode forhold i arbeidslivet og stor grad av tillit har bidratt til at Norge er verdens beste land å bo i. Fossene våre har gitt billig elektrisk energi som er blitt utnyttet til å bygge prosessindustrien. Oljefunnene våre er forvaltet godt og har skapt en globalt konkurransedyktig leverandørindustri. Vi er en energinasjon å regne med. Vi er en havnasjon som utnytter ressursene bærekraftig gjennom fiskeri og havbruk.

Mange av industristedene våre ble utviklet av gründere og kapitalister som så muligheter og tok risiko, også før staten hadde kapital og virkemidler av særlig omfang. Senere bidro det offentlige, ikke minst gjennom å sikre langsiktige lave priser på strøm.

Olje- og gasseventyret er resultat av sterk offentlig inngripen. Skatteregimet gir staten store inntekter, og mindre aktører får vesentlig risikoavlastning for leting og utvikling. Eierskap og krav om å bruke norske leverandører sikret sterk nasjonal kompetanse i en tidlig fase.

Havbruksnæringen ble etablert ved at gründere i distriktene startet i det små. I første fase begrenset staten større aktører gjennom konsesjonspolitikken, men senere har større eiere kunnet utnytte skalaeffekter. Staten bidrar nå gjennom utviklingskonsesjoner for nye oppdrettsanlegg til teknologisk utvikling og vurderer dessuten et nytt skatteregime for å bidra til at mer av verdiskapingen tilføres fellesskapet.

Eksemplene over viser at staten har vært og er en strategisk aktør innen ulike sektorer. De viser også at statens grep har vært avgjørende i oppbyggingen av norsk industri. Men i dagens internasjonale konkurranse- og handelsregime må vi benytte andre virkemidler enn den gang.

I kunnskapspolitikken har det lenge vært bred tverrpolitisk enighet om at det er riktig å være strategisk. I langtidsplanen for forskning og høyere utdannelse settes klare mål for nasjonale satsinger. Det satses målrettet for å skape ny kunnskap, sikre verdiskaping og løse samfunnsutfordringer, og så kjemper gode ideer og prosjekter i tøff konkurranse om investeringene. Bare de beste når frem, siden pengepotten er begrenset.

Hvordan kan en strategisk kunnskapspolitikk møte en i utgangspunktet nøytral næringspolitikk?

På strategisk nivå har vi et godt utgangspunkt i «21-strategiene» – som er nasjonale forsknings- og innovasjonsstrategier som næringsliv, det offentlige og forskningsinstitusjonene utvikler sammen. I tillegg bør neste Langtidsplan bli en plan for forskning, innovasjon og kompetanse.

Vi vil også ha nytte av en strategisk arena hvor næringslivets og forskningens ledere møtes. Forskningsrådet etablerte i fjor en møteplass hvor toppledere i industrien kan gi råd om forsknings- og innovasjonspolitikk. Den vil vi videreutvikle.

På taktisk nivå handler det om å sikre at strategiene iverksettes mer samordnet, effektivt og helhetlig. Den pågående områdegjennomgangen av statens næringsrettede virkemidler gir en god mulighet for å sikre at virkemidler for forskning, innovasjon og næringsutvikling kan virke enda bedre sammen. Vi må bruke hele verktøykassen både for å levere på strategi og for å gjøre det enklere for små og store bedrifter i hele Norge.

Teknologisk og forskningsbasert innovasjon er ingen lineær prosess fra kunnskap til marked. Det trengs økosystemer og klynger av både forsknings- og næringsaktører som utvikler og utvikles sammen og konkurrerer globalt.

På operativt nivå skjer det allerede mye. Næringsliv og oppstartsbedrifter arbeider for å utnytte kompetanse og kunnskap fra forskningen, og forskningen strekker seg mot arbeidslivets behov. Her møtes nærings- og kunnskapspolitikken direkte, og vi gir støtte til mange ulike typer samarbeid.

Denne aktive næringspolitikken er en tredje vei som bygger på muligheter og behov som både kunnskap og marked sammen utvikler. Den velger ikke vinnere, men satser strategisk på å videreutvikle innovasjonskapasitet på prioriterte områder. Veien vil gi effektive bidrag til nødvendig grønn og økonomisk omstilling.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Snart skal Brandtzæg hente i barnehagen
01:07
Publisert: