Vi i Arbeiderpartiet har i vårt forslag til program for neste stortingsperiode lagt frem et mål om at Norges eksport utenom olje og gass skal øke med 50 prosent innen 2030. Bakgrunnen for målet er den svake utviklingen vi har sett for norsk eksport de siste tiårene.

DN skrev nylig på lederplass at Norges jumboplass i eksportmesterskapet ikke er noe å bekymre seg for. Vi har jo akkumulert et oljefond på snaue 11.000 milliarder kroner, og det er stadig slik at det er bedre å være rik enn å være fattig.

At Norge i det store og hele har forvaltet oljeinntektene på en god måte, er vel ingen uenige om. Det blir imidlertid rart å avfeie bekymringen for hvor de fremtidige eksportinntektene skal komme fra, med henvisning til at vi er et rikt land per dags dato.

Vi oppfatter at det i næringslivet er bred enighet om at Norge har en vekstutfordring. Bakgrunnen for denne utfordringen er sammensatt, men mange virksomheter jeg møter, er tydelige i sin tilbakemelding om at manglende kapitaltilgang og rammebetingelser er nøkkelord.

Disiplin i budsjettene, som DN peker på, er naturligvis viktig. Men en aktiv og engasjert stat kan og bør gjøre mer for utviklingen av mulighetene som finnes over hele landet.

Fallende inntekter fra olje og gass gjør oss sårbare, om vi ikke klarer å bygge nye næringsben å stå på. Hvilke ben som vil være lønnsomme, kan ikke vedtas av politikere.

Vi kan imidlertid sørge for at den statlige verktøykassen inneholder det som trengs for at Norge også skal være et rikt land i fremtiden. Gitt de utfordringene vi står overfor, krever det en langt mer offensiv tilnærming til næringspolitikken og eksportutfordringen enn det DN forfekter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.