Debatten om hvordan vi bør innrette politikken for å nå klimamålene, omstille oss bort fra olje og gass og bygge et næringsliv som gjør at vi 2050 fortsatt er et av de rikeste land i verden, har tatt av de siste månedene. Jeg vil argumentere for at vi bør bygge på erfaringene i Norge med næringspolitikk etter krigen, og først og fremst være pragmatiske ved å undersøke hva som virker, og slutte med virkemiddel og politikk – eller statsselskap – som ikke leverer.

Min påstand er at en viktig årsak til at Norge har dagens velstand, er svært vellykket næringspolitikk siden krigen, både i perioden da staten var svært aktiv og grep direkte inn, frem til 1980, og senere, da politikken ble lagt om og avstanden mellom politikk og verdiskaping økte.

Kjell Roland
Kjell Roland (Foto: Aleksander Nordahl)

Ambisjoner om planøkonomi og direkte styring preget Norge som resten av Europa etter 1945. Måten dette ble gjort på var likevel forskjellig. Vi unngikk nasjonalisering av store næringer som for eksempel i England, men statlig dirigering og eierskap og kontroll med kreditten var betydelig.

Dette høres helt galt ut i dag, men tiårene frem til oljekrisen på 1970-tallet var preget av høy vekst i velstand og produktivitet, og av svake konjunkturbølger.

På 1970-tallet ble det klart at detaljstyringen var for omfattende og ofte skadelig. Lied-utvalget foreslo i 1979 en radikal omlegging med mer vekt på markeder og en tilbaketrekking av staten.

Så kom den neoliberale bølgen med Margaret Thatcher og Ronald Reagan, som blant annet førte til omfattende privatisering av vannforsyning, kraftsektoren og jernbanen i Storbritannia. Disse reformene reverseres nå. I USA kom en konkurransepolitikk som dreide seg om å svekke «monopolmakten» til fagforeninger, ikke markedsmakten til de store selskapene.

I Norge fikk vi derimot utviklet ryddige modeller for statens styring av alt fra direktorater til kommersielle selskaper, i regi av Hermansen-utvalget. Næringsminister Finn Kristensen (Ap) ryddet opp i dårlig drevne selskaper som Norsk Jernverk og Kongsberg våpenfabrikk.

Gjennom 1990-tallet utviklet Norge verdens beste kodekser og praksis for statlig eierskap. I begge periodene var Norge lite ideologistyrt, men pragmatisk orientert for å finne norske løsninger.

Etableringen av Oljefondet for oljeinntektene og Petoro i oljesektoren bygget videre på denne pragmatiske tradisjonen om å finne ut hva som virker og leverer på de samfunnsmål det er bred enighet om i Norge. Begge var institusjonelle nyskapinger.

Ingen brukte ideologi eller finanssektorens transaksjonslogikk som designkriterium.

Mens den neoliberale perioden i Norge var gradvis forbedring av statlig politikk og styring, var den i de anglosaksiske land et ideologisk prosjekt, ikke minst å svekke statens makt og innflytelse.

Liberaliseringen av bank og finans gjorde at konjunkturbølgene og krisene er blitt vesentlig større enn i tiårene før. Transaksjonsøkonomien gjorde at de som levde av transaksjoner ble steinrike og inntektsforskjellene økte.

Selv i Norge kan unge forvaltere av «private equity»-fond (såkalte oppkjøpsfond, red.anm.) tjene milliarder.

Vi står midt i et internasjonalt regimeskifte som kanskje blir sterkere enn neoliberalismen med Reagan og Thatcher. Statens rolle i økonomien og skatt på næringslivet vil øke, og Verdens handelsorganisasjons rolle som regelsetter for internasjonal handel svekkes, dessverre.

Denne utviklingen ledes av USA og EU.

… det kommer til å bli gjort feilinvesteringer og iverksatt politikk som gjør at forsøket på å bygge jernverk blir småting

Mye av dette er nødvendig for å nå klimamålene. Men pendelen svinger så raskt og kraftig at vi med sikkerhet kan si at det kommer til å bli gjort feilinvesteringer og iverksatt politikk som gjør at forsøket på å bygge jernverk blir småting.

Norge står godt rustet til å klare de store endringene som må komme i næringsliv og forvaltning, bedre enn de fleste land. Vi kan hente opp erfaringene i næringspolitikken, det statlige eierskapet har en kvalitet som gjør at vi kan gjøre mer, om ønskelig, og tilliten til staten er stor.

Viljen til å akseptere nødvendige omstillinger er dessuten til stede.

For å lykkes må vi kvitte oss med uproduktive, neoliberale ideer om næringsnøytralitet, unngå ideologisk begrunnet statsfrykt eller nye moteretninger om «mission»-drevet økonomi.

Vi er et lite land uten innflytelse på de store endringene som skjer internasjonalt.

Historien har vist at vi er tjent med ikke å følge de politiske pendelsvingningene hele veien, men legge vekt på å forstå omgivelsene og finne pragmatiske og ofte norske løsninger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.