I DN 22. mai avviser Stortingets visepresident Morten Wold å hjelpe Nobelinstituttet økonomisk fordi fredspristildelingen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010 rammet norsk næringsliv «i mange år».

Wold er ærlig hvor hans prioriteringer ligger, her vektes eksport høyere enn en av våre viktigste merkevarer – Nobelprisen.

Men begrunnelsen stemmer ikke. Norsk eksport til Kina i årene etter prisutdelingen steg jevnt og trutt. Fra 2010 til 2015, altså året før den skammelige normaliseringsavtalen ble undertegnet, var økningen på 76 prosent, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB).

Mange lakseeksportører og muligens også visepresident Wold har gått glipp av gilde delegasjonsreiser til Kina. De vil nok kontre SSBs tall med at eksporten kunne ha vært enda større hadde vi bare gitt prisen til noen andre – Taiwan, Tibet og Hongkong selvsagt unntatt. Kanskje det, men til sammenligning opplevde Sverige en eksportøkning på 36 prosent i samme årrekke. Og Sverige hadde i løpet av disse årene så normalt et forhold som et lite demokrati kan ha det med Kina

La meg til slutt uttrykke min beundring for at Wold holder Frps fane høyt når det gjelder Kina. Det var en Frp-er som umiddelbart etter normaliseringsavtalen var inngått, startet Stortingets Kinagruppe. Den har hatt vanskelige kår. Men nå er demokratiforkjemperne i Hongkong fengslet, uigurene i Xinjiang hører vi lite til, og Kinas hundsing av Norge er snart glemt. Og får Wold viljen sin, vil heller ikke Nobelprisen lenger minne oss årlig om at de politiske verdiene vi bygger på er universelle. Uten den forstyrrelsen, vil det nok også være lettere å starte Kinagruppen på nytt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.