I DN 18. februar har Bård Bjerkholt en kommentar til beregningene i perspektivmeldingen om innvandring og bærekraft i statsfinansene. Bjerkholt gir en god beskrivelse av hva innvandring på lang sikt kan bety.
Jeg er helt enig i at det store problemet for velferden i fremtiden ikke er at det bor for få folk i Norge, men at for mange i yrkesaktiv alder ikke er i jobb.
Perspektivmeldingen viser at en innvandrer fra landgruppe tre (Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa utenfor EU) over livsløpet mottar netto overføringer fra det offentlige tilsvarende 14,3 millioner kroner for kvinner, og 8,3 millioner kroner for menn.
For innvandrere fra land som ligner mer på Norge (landgruppe en, dvs. EU/EØS-området, USA, Canada, Australia og New Zealand), er tilsvarende tall 5,2 millioner kroner for kvinner og ‑4,3 millioner kroner for menn.
Når perspektivmeldingen likevel viser at vi frem til 2060 kan få et redusert inndekningsbehov i offentlige finanser i en beregning med høyere innvandring, skyldes det dels at innvandrerne primært er i yrkesaktiv alder når de kommer, og at de fleste deltar i arbeidslivet.
Det norske samfunnet har da ikke kostnaden knyttet til oppvekstperioden, og befolkningen blir «yngre» i perioden frem til 2060. Resultatet må også ses i lys av at innvandrere kommer fra alle landgrupper, ikke bare landgruppe tre.
Disse beregningene er ikke uttrykk for et nytt politisk mål. Utgangspunktet for beregningene er befolkningsfremskrivninger fra Statistisk sentralbyrå. Beregningene gir oss muligheten til å belyse hvordan alternative antagelser om utviklingen kan påvirke økonomien og offentlige finanser – både med utgangspunkt i den enkelte, og for samfunnet samlet sett.
Brochmann II-utvalget viste at sysselsettingsratene for innvandrere er på nivå med, eller svakt høyere, enn for nordmenn, når vi sammenligner personer med samme nivå på leseferdigheter. Det viser betydningen av gode kunnskaps- og kompetansetiltak i integreringspolitikken.
Statistikken viser oss samtidig at norskfødte med innvandrerforeldre gjør en imponerende sosial reise i utdannelsessystemet. Blant norskfødte med innvandrerforeldre, og innvandrere som fullførte videregående opplæring våren 2014, begynte henholdsvis 64 og 60 prosent i høyere utdannelse høsten 2014, sammenlignet med 42 prosent for de øvrige elevene.
Ser vi på arbeidsdeltagelsen, finner vi at barn av innvandrere deltar mer i arbeidslivet enn foreldregenerasjonen. For norskfødte kvinner som er etterkommere av innvandrere fra Afrika, var nesten 70 prosent i aldersgruppen 25–39 år sysselsatt i 4. kvartal 2019. Det er mer enn 20 prosentenheter høyere enn hos deres mødre som innvandret til Norge.
Vi skal hverken svartmale eller skjønnmale integreringspolitikken. Men det vi vet, er at gode norskkunnskaper og kompetanse er sentralt for at innvandrere skal komme i arbeid.
I 2019 gikk 55 prosent av dem som avsluttet introduksjonsprogrammet over i arbeid eller utdannelse, og det var store variasjoner mellom kommunene. Derfor gjennomfører regjeringen nå en integreringsreform med mål om at flere flyktninger og innvandrere skal få forutsetninger til å delta og bidra i arbeids- og samfunnsliv.
Flere skal få grunnskoleutdannelse og videregående opplæring, og bosetningspolitikken er endret slik at det er kommuner med gode resultater som får bosette. Vi stiller strengere krav til den enkelte og til kommunene, og med en god grunn. Med et økende inndekningsbehov må vi få flere inn i jobb.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.