Økonomiprofessor Ola Kvaløy svarer meg i Dagens Næringsliv tirsdag uten egentlig å svare på noe av det jeg skriver. Jeg påpekte i min kronikk 6. mars at det ikke går noen direkte linje mellom aktiv næringspolitikk på den ene siden og samrøre og maktkonsentrasjon på den andre.

Risiko for samrøre og pengemakt vil alltid være der, og er der i dag, var mitt poeng. Men det er også sant at det grønne skiftet går for sakte, og flere virkemidler trengs.

Risiko for samrøre og pengemakt vil alltid være der

Kvaløy er ikke så interessert i nye ideer eller virkemidler. Han påpeker i sitt svarinnlegg at dersom CO2-prisen bare var tilstrekkelig høy, ville dette alene løse klimakrisen. Det skal jeg ikke utfordre ham på, og det er viktig og bra å øke CO2-prisen. Men det er også politisk vanskelig å sette CO2 prisen svært høy, fordi fordelingseffektene kan bli uheldige, og nødvendig politisk oppslutning dermed kan bli vanskelig å mobilisere.

Erfaringen de siste tredve årene tyder på at prising av CO2 ikke er nok.

Sigrun Gjerløw Aasland
Sigrun Gjerløw Aasland

Derfor har det skjedd en endring i klimapolitisk tenkning, ikke bare i venstreorienterte tankesmier og forskningen til Mariana Mazzucato, men også i EU og USA. Mens klimapolitikken for ti år siden handlet om å velge de klimatiltakene som kostet minst per redusert tonn CO2, er det en økende erkjennelse av at det er lurt å supplere også med andre virkemidler.

Det handler blant annet om at etablerte næringer og løsninger ofte er såpass mye billigere enn nye og uprøvde, det handler om «stiavhengighet» og skalaeffekter, som gjør at omstilling går saktere enn det vi har tid til.

Mye av dette skriver økonomen Mariana Mazzucato om, og Kvaløy kan lese mer om det i flere fagfellevurderte artikler.

Kvaløy vil ikke ha «sterkere bånd til kapitalen» og vil heller ikke at særinteresser skal få for stor makt. Men det er det heller ikke min oppfatning at Mazzucato ønsker seg. Jeg kan ikke uttale meg på vegne av alle venstreorienterte tankesmier, men mer makt til enkeltbedrifter som får diktere vilkår for innfasing av ny teknologi, er heller ikke noe vi i Tankesmien Agenda har tatt til orde for.

Det er mange viktige dilemma som bør drøftes i norsk klima- og næringspolitikk. Hvor mye staten skal eie, er ikke åpenbart, slik jeg også påpekte i mitt forrige innlegg. I hvilken grad nye subsidier er et godt virkemiddel, er også diskutabelt.

Ofte kan det være bedre å stille krav i form av varslede reguleringer, eller i tilknytning til støtteordninger vi allerede har. Offentlige innkjøp er et annet område der statens muskler ikke utnyttes godt nok.

Jeg tror dessverre begreper som statsaktivisme forkludrer mer enn de oppklarer denne debatten. Også fordi jeg opplever at vi faktisk er enige om en del. Blant virkemidlene en retningsgivende stat kan bruke, er reguleringer, slik Kvaløy etterspør. De kan både være strenge og forutsigbare.

I Norge har vi også ganske godt dokumentert erfaring med at forbud og påbud for eksempel utløser viktig innovasjon, fordi bedrifter i markedet konkurrerer på like fot innenfor samme regelverk.

I norsk petroleumsnæring er forbud mot fakling et mye brukt eksempel på hvordan det Kvaløy kaller «samrøre» gjorde norsk petroleumssektor langt renere enn den ellers ville vært.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.