Norge preges av åpenhet og transparens i politiske prosesser. Det har bygget opp tillit mellom innbyggere og myndigheter, og befolkningen stoler i stor grad på politiske institusjoner og statsapparatet. Åtte av ti har tillit til offentlige myndigheter i Norge, viser Innbyggerundersøkelsen, gjennomført av Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) i 2021. Det samme tallet for OECD-landene var bare fire av ti.
Fordelene med høy tillit i samfunnet er mange. At pandemihåndteringen ble hjulpet, og effektene mindre i Norge enn i mange andre land, er ett eksempel.
I ulike nasjonale trusselvurderinger har vi gjentatte ganger hørt at andre har interesse av å påvirke oss, blant annet ved å så tvil og utvanne tilliten som har vært en av styrkene til landet vårt. Målet er å øke sårbarheten, gjøre oss lettere å angripe eller ramme på andre måter.
Tilliten vår er dermed under angrep, og viktigere enn noen gang å kjempe for.
Det er foruroligende at vi har politikere som tilsynelatende ikke verdsetter tillit som den grunnverdien den er for landet vårt, men heller bidrar til å bygge den ned. Våre fremste tillitspersoner og lovgivende forsamling består av mennesker som er som alle oss andre. Og alle gjør vi feil, som kjent. Likevel er omfanget så vidtgående innenfor en relativt kort tidsperiode, at dette vanskelig kan forstås som tilfeldigheter eller hendelige uhell.
Det gikk nesten ett år fra avsløringen om at ansatte i Næringsdepartementet handlet aksjer i selskaper departementet forvalter, til utenriksministeren etter press fra mediene innrømmet at hennes ektefelle gjør det samme i selskaper som hun har sittet på innsideinformasjon om. Jeg merker meg at statsministeren har tillit til at utenriksminister Anniken Huitfeldt ikke har delt innsideinformasjon med sin ektefelle.
I mellomtiden har det det vært flere andre aksje- og habilitetssaker som har gitt varsellampene rikelig med anledning til å blinke hos de som leder landet. Underveis er vi blitt servert andre historier om tillitsbrudd. Pendlerleiligheter, etterlønn, koblinger mellom politikk og PR-bransje, solbrilletyveri med mer. Det er nærliggende å spørre seg om Stortinget og Riksrevisjonen har sovet på sin vakt.
Urovekkende er også utviklingen fra transparente politiske prosesser, til en helt ny praksis med «over-natten-innføring» av omfattende regler eller skjerpelser med lite gjennomarbeidede løsninger som konsekvens. Man kan være enig eller uenige i målsetningene med endringene, men prosessene bak må være tillitvekkende. Vindkraft, grunnrentebeskatning og «monsterskatten» (skatt på privat konsum i selskaper) er klare eksempler på lansering av nye regler hvor prosessene har vært svært lite tillitvekkende.
Norge er en åpen økonomi, og den siste tiden har vi alle fått kjenne på hvordan vi påvirkes av krevende geopolitiske forhold ute i verden. I en tid hvor trusselnivået øker og livet for mange er litt ekstra vanskelige, er det enda viktigere enn ellers at vi står sammen om verdiene som kjennetegner det norske: stabilitet, trygghet og forutsigbarhet.
Siste tids saker kombinert med stadig flere kollektive haste- og «tvangsavgjørelser» fra våre fremste tillitspersoner gir dessverre assosiasjoner til styring fra land vi ikke liker å sammenligne oss med. Hendelsene er i alle fall godt egnet til å tjene fremmede makter som ønsker å svekke våre lange tillitstradisjoner. Jeg håper tiden fremover, og ikke minst prosessene frem mot det kommende statsbudsjettet, viser at tankene kan forkastes.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
