SVs Kari Elisabeth Kaski skriver i kronikken «Riktig diagnose, feil medisin» i DN 6. september at dagens prisstigning skyldes tilbudsmangel. Hennes medisin blir dermed å øke tilbudet av de varene vi har mangel på, ikke stramme inn slik de faglige anbefalingene tilsier.

Trygve Slagsvold Vedum
Trygve Slagsvold Vedum (Foto: Hanna Johre)

Kraftig prisstigning gjør at stadig flere med middels og lav inntekt sliter med å få endene til å møtes. Å få kontroll på prisstigningen er derfor det viktigste vi kan gjøre for dem som nå opplever å få dårlig råd. Da må vi bruke verktøy vi vet virker, ikke eksperimentere på en måte som kan forverre situasjonen og dermed skape enda større usikkerhet rundt folk og bedrifters økonomi.

Det faglige premisset Kaski baserer seg på er feil. Hun antar at den høye prisveksten utelukkende er tilbudsdrevet og vil gå over av seg selv. Det var slik mange økonomer tenkte også – sist vinter. Men ting har utviklet seg siden da, og er det noe de faglige rådene er tydelige på, så er det at prisveksten også skyldes høy etterspørsel etter varer og tjenester, og at den vil ikke gå over av seg selv. Tvert imot kan den være selvforsterkende.

Når prisene øker, krever folk høyere lønn, det gir bedriftene økte lønnskostnader som de må dekke ved å øke prisene, og så videre. En klassisk lønns- og prisspiral. Det er denne spiralen vi må bryte. Jo før, jo bedre. Det lærte vi forrige gang det var såkalt «dyrtid» i verden, på 1970/-80-tallet.

Den gang utsatte man å løse problemet. Resultatet ble en prisvekst som kom fullstendig ut av kontroll. Da man etter hvert tok grep for å bremse den, hadde problemet vokst seg enormt og vart lenge. Og for å bruke Kaski sin terminologi: Det måtte det så kraftig medisin til at bivirkningene ble enorme.

Tusenvis av mennesker mistet jobben, og eiendomsmarkedet krakket.

Å flytte ansvaret for å kontrollere prisveksten til en uavhengig sentralbank er en direkte lærdom av erfaringer vi gjorde oss på 1970-tallet. Medisinen Kaski foreslår å skrive ut, er et godt eksempel på hvorfor det var lurt.

Utfordringene på tilbudssiden skyldes blant annet energikrisen Putin har skapt og forstyrrelser i produksjons- og forsyningskjeden som følge av pandemien. Samtidig har verdenshandelen steget til rekordhøye nivåer som følge av høy etterspørsel. Ingen norsk regjering kan levere en «quick fix» på det.

I juli var prisstigningen på norske varer (utenom strøm) langt høyere enn importerte varer. Da kan vi ikke lenger bare se bort fra inflasjonen, slik Kaski påstår. Både renteøkninger og stram finanspolitikk må da bidra til å dempe etterspørselen – og dermed prisveksten. Dét er det viktigste vi som politikere kan gjøre for å skape trygghet rundt vanlige folks privatøkonomi nå.

Vårt bidrag til dette er å bruke mindre oljepenger.

Tidligere kriser har vi løst ved å bruke mer penger. Etter finanskrisen i 2008 ble oljepengebruken økt kraftig. Da oljeprisen falt i 2014, ble oljepengebruken økt kraftig. Og da koronapandemien traff oss, ble oljepengebruken igjen økt kraftig. Situasjonen vi står i nå, løses ikke med økt pengebruk, men med mindre.

For hver krone ekstra vi bruker i statsbudsjettet, øker sjansen for at Norges Bank innfører ytterligere renteøkninger for å få kontroll på prisveksten. Rett og slett fordi offentlig pengebruk øker presset i økonomien.

For mange familier betyr derfor en krone ekstra over offentlige budsjetter mindre penger å rutte med privat. Særlig de 300.000 sårbare husholdningene i Norge. Vi ligger helt i verdenstoppen når det gjelder hvor mye lån vi har i forhold til inntekten vår. I tillegg er det mye vanligere å ha flytende rente her enn i andre land. Det gjør at renteøkninger nå slår kraftigere enn noen gang.

Det beste vi kan gjøre for folk, er derfor å holde igjen på den totale pengebruken. Det er det klokeste og mest ansvarlige vi kan gjøre slik situasjonen er nå. Det er det beste fordelingstiltaket akkurat nå. Og det er det beste vi kan gjøre for å trygge arbeidsplassene til folk.

Budsjettet for 2023 blir et av de mest krevende budsjettene å sy i sammen på mange år, både fordi vi må bruke mindre penger, men også fordi vi må dekke inn betydelige kostnadsøkninger for å opprettholde grunnleggende velferdstjenester. Budsjettet kommer derfor til å handle om tøffe prioriteringer, og vi vil prioritere det viktigste først.

Vi må stille opp for folk med middels og lav inntekt, vi må unngå at de sosiale og geografiske forskjellene forsterkes ytterligere, vi må ta vare på grunnleggende velferdstjenester og vi må styrke den nasjonale beredskapen.

Vi styrer i en krevende tid. Da er det ikke tid for økonomiske eksperimenter slik Kaski foreslår, men nå må vi gjøre det som kreves og det vi vet virker. Vårt mål er at folk og bedrifter igjen skal føle trygghet rundt egen økonomi.

Vårt bidrag til dette er å bruke mindre oljepenger

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.