I en kronikk i DN 22. mai skriver professor Gisle James Natvik og ph.d.-student Magnus Gulbrandsen at Norges Bank kan lette gjeldsbyrden til de norske husholdningene ved å tillate økt inflasjon «utover det vedtatte målet på to prosent. Ved å holde rentene lave, og dermed sørge for økt inflasjon, kan Norges Bank redusere realverdien på gjelden, ifølge artikkelforfatterne.

En slik politikk for å redusere husholdningenes gjeldsbyrde bryter helt med den pengepolitikken Norges Bank har ført for å dempe sårbarheten i det finansielle systemet: Norges Bank har ofte argumentert for at hensynet til husholdningenes gjeld tilsier en høyere rente enn det som isolert sett er forenelig med inflasjonsmålet på mellomlang sikt.

I praksis er det flere utfordringer med å følge en slik omvendt politikk som forfatterne av artikkelen foreslår. For det første er det kanskje ikke en så sterk sammenheng mellom sentralbankens rente og inflasjon som forfatterne implisitt forutsetter. Flere studier indikerer at sammenhengen mellom arbeidsledighet og inflasjon er blitt svakere de siste tiårene. Med andre ord, den såkalte «Phillips-kurven» er blitt flatere. Det betyr at selv om sentralbankene klarer å stimulere veksten i produksjon, sysselsetting og gjeldsopptak, så er det ikke like lett å få opp inflasjonen. Mange sentralbanker har stått ovenfor dette problemet de siste årene.

Vi trenger ikke gå lenger enn til Sverige for å se et nylig eksempel på hvor vanskelig det er å få opp inflasjonen. Riksbanken har de siste årene nærmest satt til side alle andre hensyn enn inflasjonen i sin pengepolitikk, men selv minusrenter og kvantitative lettelser hjalp ikke like godt som Riksbanken trodde. Riksbanken lyktes godt med å stimulere økonomien, og gjeldsopptak, men sammenhengen mellom høy ressursutnyttelse og inflasjon var nok tregere enn Riksbanken hadde forutsett. Til slutt lyktes Riksbanken. Konsumprisveksten målt ved KPIF kom omsider opp til målet. Men, når man ser nærmere på bidragene bak den økte konsumprisveksten, så var det i all hovedsak effekten via en svakere kronekurs som bidro til høyere inflasjon: Prisene på importerte konsumvarer ble dyrere. Lønnsveksten steg nesten ikke.

Dette bringer oss over til det andre problemet: Vil husholdningene få en enklere økonomisk hverdag dersom prisene på grønnsaker, klær, biler, møbler og pakkereiser til utlandet stiger raskere enn før? Det er vel heller tvilsomt. Økt lønnsvekst ville derimot vært til hjelp.

Bjørn-Roger Wilhelmsen
Bjørn-Roger Wilhelmsen (Foto: x)

For det tredje, på grunn av den trege sammenhengen mellom rente og inflasjon, så ville pengepolitikken måtte innrettes aggressivt over lang tid for å lykkes med å presse inflasjonen varig over målet på to prosent, i alle fall dersom man ønsker at bidraget skal komme fra annet enn økt prisvekst på importerte varer. Flere år med nullrente vil ganske sikkert stimulere til økt låneopptak, noe som isolert sett vil øke sårbarheten til husholdningene. Dermed må Norges Bank møte dette økte gjeldsopptaket med å holde rentene lave enda lengre, om vi skal basere politikken på artikkelforfatternes logikk. Det blir en spiral.

Nettoeffekten av dette blir – i praksis – at lave renter neppe vil redusere husholdningenes gjeldsbyrde over tid slik som artikkelforfatterne antyder.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.