Svært høy etterspørsel etter varer gjennom pandemien og forstyrrelser på tilbudssiden som følge av pandemien, har gitt høy prisvekst på frakt, innsatsfaktorer og internasjonalt handlede varer. Russlands invasjon av Ukraina har forsterket problemene og ikke minst gitt en kraftig oppgang i kraft- og gassprisene i Europa.

Samtidig har enorme stimulanser fra både penge- og finanspolitikken gjennom og ut av pandemien gjort at økonomien har hentet seg svært raskt inn og gitt høy etterspørsel også etter tjenester og arbeidskraft. Med stor mangel på arbeidskraft bys lønningene opp. Vedvarende høy etterspørsel gjør at næringslivet nokså enkelt kan velte kostnadsøkninger over på kundene.

Kjetil Olsen
Kjetil Olsen (Foto: Fredrik Bjerknes)

Noen bedrifter benytter trolig høy etterspørsel og gode tider til å øke sine fortjenestemarginer i tillegg.

Prisene vokser nå mer enn lønningene og arbeidstagerne vil kreve å bli kompensert for både den høye prisveksten vi ser i dag, og den som forventes. Høyere lønninger vil i sin tur øke bedriftenes kostnader som igjen kan gi nye prisøkninger og nye krav om lønnskompensasjon.

For å hindre en slik pris-/lønnsspiral og at inflasjonen biter seg fast, hever sentralbankene renten. Ved å dempe etterspørselen vil det bli vanskeligere for både bedrifter og arbeidstagere å få kompensasjon for økte kostnader og økte priser.

Vi vet ikke hvor høyt rentene kommer. Men det vi kan være sikre på, er at sentralbankene mener alvor når de sier at inflasjonen skal ned. De er villig til å ofre både vekst og sysselsetting for å nå målet sitt, og de ønsker å være sikker på at kampen faktisk er vunnet før foten tas av bremsen.

Disse signalene står i sterk kontrast til det vi er blitt vant til fra sentralbankene. De siste tiårene har de reagert med lavere renter og/eller pengetrykking i møte med alle kriser, til og med helsekriser. De nye signalene betyr ikke at sentralbankene nå legger vekt på andre forhold. Det er forutsetningene som er endret.

Hvilken rente som skal til for å holde inflasjonen rundt to prosent, er ikke bare et spørsmål om konjunkturer, men vel så mye om strukturelle forhold i økonomien.

Helt siden tidlig på 1990-tallet har en stadig mer globalisert verden og rikelig tilgang på arbeidskraft gitt et strukturelt press ned på priser og lønninger. Tiåret vi har bak oss har i tillegg vært preget av mye ledige ressurser som følge av langvarige etterdønninger etter finanskrisen. Utfordringen for sentralbankene de siste 30 årene har gjennomgående vært å holde inflasjonen oppe. Det har gitt oss stadig lavere renter globalt og satt sitt tydelig preg også på det norske rentenivået.

Det er vanskelig å overdrive betydningen Kinas inntreden i verdensøkonomien og Berlinmurens fall har hatt for det lave pris- og lønnspresset vi har sett i den vestlige verden de siste 30 årene. Produksjon er blitt flyttet fra høykostland i vest til lavkostland i øst. Verdikjeder er blitt mer og mer finmaskede i jakten på en så kostnadseffektiv produksjon som mulig. Trusselen om utflytting av produksjon har svekket arbeidstagernes forhandlingsmakt i den vestlige verden.

Rikelig tilgang på arbeidskraft både på grunn av den demografiske utviklingen, men også på grunn av migrasjon og en mer globalisert verden, har forsterket presset ned på lønningene.

I skyggen av – og som en følge av – pandemien og krigen i Ukraina kan mange av disse utviklingstrekkene nå være i ferd med å snu. Jeg vil peke på særlig tre forhold:

  • Potensialet for ytterligere globalisering var trolig langt på vei uttømt allerede før pandemien. Det vil i seg selv kunne gi økt pris- og lønnsvekst.
  • Pandemien, krigen og den geopolitiske situasjonen har ført til at mange revurderer sine egne verdikjeder. Flere velger å flytte produksjonen nærmere hjemmemarkedet. Globaliseringen kan delvis gå i revers.
  • Befolkningsutviklingen i vestlige land og i Kina har snudd. Vi blir stadig flere eldre i forhold til personer i arbeidsdyktig alder. Det kan, litt uavhengig av konjunkturene, gi en mer strukturell mangel på arbeidskraft. Det er derfor ikke opplagt at det fremover blir like lett å hente arbeidskraft fra andre land for å bøte på et ressursproblem hjemme. De trengs trolig der de er allerede.

Prisstabilitet er en forutsetning for en velfungerende økonomi og høyest mulig sysselsetting over tid. Derfor har myndighetene gitt sentralbankene et mål om å holde inflasjonen lav og stabil og et virkemiddel, renten, for å regulere inflasjonen opp eller ned.

Les også Olsens kronikk fra januar: Regimeskifte i rentesettingen

De siste 30 årene har vært preget av lav inflasjon, men også av et trendmessig fall i rentene. Det gjenspeiler et strukturelt press ned på priser og lønninger. Dette kan nå være i endring.

Kan hende må vi venne oss til et varig høyere rentenivå.

Hvilken rente som skal til, er ikke bare et spørsmål om konjunkturer, men vel så mye om strukturelle forhold i økonomien

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.