I møte med pandemien ble styringsrenten satt til null. Det var unødvendig, fordi arbeidsledigheten på dette tidspunktet ikke skyldtes manglende etterspørsel, men manglende mulighet til å tilby det som ble etterspurt.

Knut Røed
Knut Røed (Foto: Fartein Rudjord)

Nå økes renten raskt og mye for å kvele inflasjonen. Det er unødvendig, fordi inflasjonen ikke primært er forårsaket av for høy etterspørsel, men av energikrise, krig, friksjoner og midlertidige flaskehalser.

Norges Banks inflasjonsmål er fremoverskuende. Det betyr at den høye inflasjonen vi har opplevd det siste året isolert sett er irrelevant. Det er hva inflasjonen forventes å bli fremover som er viktig.

Mye av prisveksten det siste året handler om hendelser som har gitt et høyere prisnivå – ikke nødvendigvis høyere inflasjon over tid. Riktignok må vi forvente at økningen i prisnivå gradvis vil forplante seg gjennom økonomien og fortsatt forårsake en periode med stigende priser, og sannsynligvis også en viss grad av lønnskompensasjon.

Hvis Norges Bank øker renten mindre enn andre sentralbanker, må vi også forvente en periode med prisstigning forårsaket av svekket kronekurs.

Men med den form for koordinert lønnsdannelse vi har i Norge nå, er det liten grunn til å frykte vedvarende lønns-pris-spiraler. Og ettersom kildene til det økte prisnivået faller bort eller modereres, kan vi få en periode med negative prisimpulser.

Dermed vil inflasjonen gå ned igjen.

Norges Banks inflasjonsmål er fleksibelt. Det betyr at også hensynet til høy og stabil sysselsetting skal tillegges vekt, og at inflasjonen kan tillates å avvike fra målet på to prosent i relativt lange perioder.

Det er en fleksibilitet det er all grunn til å utnytte nå.

Norges Bank begrunner den iverksatte og planlagte renteøkningen med det stramme arbeidsmarkedet. Men etterspørselen er allerede i ferd med å avta. De høye energi- og råvareprisene og effektene de etter hvert får på andre priser, gjør mye av innstramningsjobben – kanskje mer enn det som er nødvendig.

De økonomiske utsiktene i land vi handler med blir svakere, og frykten for en global resesjon tiltar.

Arbeidsledigheten kommer etter alt å dømme til å øke, selv med en mer forsiktig rentepolitikk. Arbeidsmarkedet er dessuten ikke på langt nær så stramt som de lave arbeidsledighetstallene gir inntrykk av, ettersom det er mange utenfor arbeidsstyrken som fortsatt ikke finner noen vei inn.

Det er gode grunner til at renten skal noe opp. En styringsrente nær null er ingen normalsituasjon, og de lange periode med negativ realrente har bidratt til en gjeldsfinansiert oppblåsing av bolig- og aksjemarkeder.

At renten økes fra det ekstremt lave nivået den har ligget på, burde derfor strengt tatt ikke være noen kilde til bekymring, men snarere anses som en god nyhet.

Problemet er at økningen nå kan komme for raskt og i for store doser, og at man dermed risikerer å forsterke en økonomisk nedtur som uansett er på vei. Den lange perioden med ekstremt lave renter har bidratt til at renteøkninger nå har ekstra stor effekt – fordi gjeldsbelastningen er blitt så høy.

Dermed skal det lite til å bremse økonomien, og faren for å skape en unødvendig resesjon er ekstra stor.

Neste uke er det nytt rentemøte i Norges Bank. Da bør styringsrenten holdes uendret.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Neste uke er det nytt rentemøte i Norges Bank. Da bør styringsrenten holdes uendret