I en kronikk i DN mandag 7. februar argumenterer historieprofessor Sven G. Holtsmark ved Institutt for forsvarsstudier og professor emeritus Geir Ulfstein ved juridisk fakultet Universitetet i Oslo for at Vladimir Putin ikke har folkeretten på sin side i maktbruken overfor Ukraina. Med det slår de inn vidåpne dører. Med noen unntak for Krim, litt forskjellige vurderinger av Minsk-avtalen, Kosovo, og med forbehold om at forfatterne, etter mitt syn, tar noe lett på Vestens forsikringer til Gorbatsjov om at Nato ikke ville bli utvidet østover, er det ingen som er uenige i det. Og forbeholdene jeg nevner, den smule uenighet som måtte foreligge om de folkerettslige spørsmålene, har uansett ingen betydning fra eller til for hovedspørsmålet. Det er ikke det diskusjonen rundt USAs og Vestens rolle i krigen i Ukraina dreier seg om i det hele tatt. Det er en ren avsporing.

Det vi som er skeptiske til Vestens knallharde konfrontasjonslinje overfor Russland legger til grunn er den realitet at når stormakter anser at sentrale sikkerhetsinteresser er truet, så lar de ikke folkeretten hindre dem i å gjøre det de anser for å være nødvendig. Det internasjonale samfunn av stater er slik sett et anarki, fordi det ikke finnes noen overnasjonal myndighet med makt til å håndheve krigsforbudet i FN-pakten.

Forfatterne avviser imidlertid at det foreligger noen trussel mot Russland fra Vesten. Men det har faktisk formodningen mot seg at russiske historiske erfaringer med gjentatte invasjoner fra vest ikke har fått noen innflytelse på Kremls selvbilde og definisjon av sine sikkerhetsinteresser. Poenget her er at det bare er Russland som kan vurdere hva som får det til å føle seg truet. Det hjelper ikke at vi synes at det er urimelig, fordi vi vet at vi ikke har aggressive planer. Om vi opptrer slik at det får Russland til å tro noe annet, da har vi et problem. Det var denne mekanismen folk som George Kennan, Henry Kissinger og flere kloke observatører i Europa i sin tid advarte mot. Vel – nå er vi her. Skeptikerne fikk rett. Etter hvert som Russland kom seg på fote igjen etter Sovjetunionens sammenbrudd og den totale økonomiske kollapsen på 1990-tallet, så viste det seg at Nato-utvidelsen ble et problem, og med Natos og USAs ambisjon om videre utvidelse inn i Russlands «bløte underliv» med Georgia, og Ukraina, ble problemet akutt.

I denne situasjonen er den eneste farbare vei å redusere trusselen slik den fortoner seg fra Moskva, ved å komme russerne i møte og anerkjenne Russlands behov for sikkerhet. Det var dette vi klokelig gjorde da Østerrike fikk sin selvstendighet i 1955 mot en garanti om at det ville forbli nøytralt og aldri tilsluttet Nato, og da Tyskland ble gjenforent i 1990, på betingelse av at landet aldri måtte få atomvåpen og at allierte styrker ikke måtte utstasjoneres i det tidligere DDR. Kunne disse begivenhetene danne presedens og for eksempel åpne for en erklæring om at Ukraina og Georgia aldri vil bli medlemmer av Nato mot en garanti om at de heller aldri vil inngå i en militær allianse med Russland rettet mot Nato og Vesten?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.