Tanken på et faktisk aggressivt russisk krigsfremstøt mot Ukraina var så absurd og hodeløst at scenarioet ble lagt til side av de aller fleste, også av oss som har jobbet med å analysere og forstå Russlands politikk, adferd og økonomi i flere tiår. Nå har Putin hoppet ut i en politisk og økonomisk hengemyr som Russland kommer til å slite med i mange år fremover.
Det er tre viktige spørsmål vi må forholde oss til: 1. I hvor stor grad har Putin legitimitet i det russiske maktapparatet til å fortsette sin aggressive og despotiske adferd? 2. Hvordan må Norge, Europa og USA forholde seg til Putins Russland? 3. Hvilke virkemidler har Vesten som kan demme opp for og møte Russlands militære aggresjonen og vilje til rå maktbruk?
Det russiske maktapparatet
Russland er ikke et demokrati slik vi forstår det. Derimot er det en stat ledet av en president som har stor makt til å gjennomføre ekstreme handlinger for å nå sine mål. Disse målene er ikke nødvendigvis knyttet til folkets ønsker eller behov.
Men Putins tilsynelatende ubestridte makt er ikke ubetinget. Det er tre hovedstrukturer som presidenten må søke støtte i og balansere. Disse er oligarkene, militærvesenet og den russiske sikkerhetstjenesten, FSB. De to siste er på hver sin front avgjørende for Putins maktutøvelse. Han støtter seg til dem og trenger dem for å styre mot sine mål innenlands, i randstatene og i verden for øvrig.
Den russiske pengemaskinen
Oligarkene er de økonomiske makthaverne, og ryggraden i den russiske økonomien. De baserer seg på å skape enorme verdier fra utvinning, produksjon og eksport av råvarer. De viktigste er olje, gass og kull, andre mineraler samt matprodukter. Rundt 30 prosent av gassen EUs bruker kommer fra Russland. Russland er verdens største eksportør av mineraler. Til vesten eksporterer de mineraler som er kritisk for vestlig industri, som jernmalm, kopper og bauxitt. Russlands matproduksjon og -eksport av er stor og strategisk viktig. I perioden 2016–19 eksporterte Russland korn tilsvarende 10–14 prosent av verdensmarkedet. Russland har i samme periode bygget seg opp til å bli en ledende eksportør av sjømat og er i dag den syvende største sjømateksportøren i verden.
Eksporten og foretakene bak er kontrollert av private selskaper som styres og eies av oligarkene. Oligarkene og verdien de skaper for Russland og maktapparatet er viktig for Putin. Ikke bare skaper de absurd store verdier til seg selv og de nære i omgivelsene. De gir også helt avgjørende økonomiske bidrag til det russiske «krigsmaskineriet». Det kritiske her er at oligarkenes enorme rikdom hviler på en «licence to operate» som blant annet innebærer at de ligger unna politikk, i tillegg til at de yter kjempestore økonomiske bidrag til det russiske maktapparatet.
FSB og militæret
De to andre kjernestrukturene i det russiske maktsystemet er militæret og FSB. Begge er avhengige av enorme pengestrømmer for å opprettholde og utvikle sitt maktapparat. De leverer på oppdrag fra Putin, men er også selv mektige. Mens det russiske militæret i første rekke representerer en klart identifiserbar offensiv trussel, er FSB vanskeligere å få tak på fordi de representerer en mindre synlig innsats for russiske interesser. Når det gjelder Ukraina har de utmerket seg på hvert sitt vis.
Mens militære ressurser er veldig synlige og kraftfulle, er FSB mer subtil med hybrid krigføring, demoralisering og destabilisering som virkemidler. Dette er særlig synlig i forholdet til andre stater, men også internt i Russland der FSB er en særlig viktig aktør og maktfaktor som har vært benyttet mot russiske industrimagnater – etter behov.
Veien videre
President Putin har en enorm makt både i kraft av sitt internasjonale nett av medspillere, der Kina kanskje er den største støttespilleren. Disse alliansene styrker Putins maktbase i Russland. På den andre siden må Putin også levere tilbake til oligarkene gjennom markedsadgang til de store og viktige markedene som er åpne for Russlands eksport. President Putin må også sikre flommen av penger inn til de to store russiske maktapparatene for å sikre lojalitet og for å sikre tjenestenes kraft og evne i fremtiden.
Det er ikke lett å si hva som driver Vladimir Putin i krigen mot Ukraina. Hat og aggresjon preget presidentens opptreden i dagene før invasjonen. Verre blir det når Putin trekker frem Russlands behov for en grensebuffer mot Vesten og Nato. Uansett hvor man setter linjen vil det alltid være en grense mot «de andre der Putin vil kunne argumentere for at han har behov en buffersone. Først ble Luhansk og Donetsk fremmet som russisk domene fra Putins side. Men det viste seg raskt at despoten ser for seg en total maktovertagelse av Ukraina.
At dette er totalt uakseptabelt er EU, USA og andre vestlige land unisont enige om. Spørsmålet er om sanksjoner mot et lite utvalg oligarker og maktpersoner rammer slik man håper. Oligarkenes pengeplasseringer er spredt i ulike former og land. Av investeringsformer er fond klart størst, fulgt av eiendom, business og aksjer. Ifølge det russiskstyrte selskapet Tranio er de viktigste landene Sveits, Kypros, Storbritannia, Luxembourg og USA. De økonomiske sanksjonene rammer ikke særlig hardt for målgruppen på kort sikt. Å fryse pengeplasseringer og svekke papirverdien på fond og selskaper medfører friksjon, men den løpende pengestrømmen fra de viktige naturressursbaserte «pengemaskinene» går sin gang.
For å ramme Russland hardt økonomisk må noen elementer på plass. All eksport av kritisk teknologi til Russland må stanses. Likeså handel med naturressurser. Og så må EU snøre igjen gassimporten. Problemet er at dette ikke er mulig på kort sikt fordi EU har gjort seg avhengig av den russiske gassen. Men det er på tide å mønstre alle virkemidler vi har mot det russiske maktapparatet på alle tenkelige nivåer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.