Norge innførte inflasjonsstyring i 2001. Fra det året ble ansvaret for den kortsiktige stabiliseringen av makroøkonomien plassert i Norges Bank. En hovedbegrunnelse var at stortingspolitikerne alltid vil være fristet til å bevilge enda noen ekstra milliarder og det særlig i et land med store oljeinntekter.
Hvis slik pengebruk gikk for langt, ville det tyte ut i lønnsvekst og høy inflasjon
Norges Bank derimot, som ikke har ledelse på valg hvert fjerde år, vil ikke være utsatt for slike fristelser. Norges Bank vil i dårlige tider sette renten ned mens den i gode tider vil sette renten opp.
Forutsetningen for at denne arbeidsdelingen skal fungere er at politikerne i regjering og storting holder seg på et forutsigelig og stabilt spor når det gjelder utgiftsvekst og skatteinngang.
Hva er det som sikrer oss at regjeringen og Stortinget faktisk respekterer denne arbeidsdelingen og holder utgiftsveksten i tøyle?
Hva har holdt finansministere, fra utgiftsglade partier som SV og Frp, tilbake fra å bruke oljepenger utover den fleksible og langt fra forpliktende handlingsregelen? Og hva har holdt Stortinget fra å forlange gigantpåplusninger?
Hva disiplinerer egentlig Stortinget og regjeringen i budsjettutformingen?
En hovedforklaring ligger også her i Norges Bank. Inflasjonsstyringen handler nemlig ikke bare om en fornuftsmessig arbeidsdeling. Inflasjonsstyring handler også om en troverdig disiplinering. Ved å bestemme renten har Norges Bank en pisk som disiplinerer politikerne.
Politikerne vet at ved påplussinger på budsjettet vil renten gå opp. De vet også at sterke velgergrupper er barnefamilier, mange med mer enn fire millioner i gjeld. Ett prosentpoengs økning i renten vil øke skattejusterte renteutgifter for en slik familie med over 30.000 kroner.
Det er derfor ikke rart at rentekonsekvensen får stor oppmerksomhet hvert år når statsbudsjettet legges frem. Nåde den politiker, enten i posisjon eller opposisjon, som kan beskyldes for å være så frisk i pengebruken at renten må opp.
Dette har politikere fra alle partier lært seg å leve med. Finansministere, fra fem forskjellige partier, har hver høst siden 2001 ved budsjettfremlegging og budsjettforhandlinger blitt tvunget til moderasjon ved at de aldri slipper unna hovedspørsmålet: «Tror du Norges Bank setter renten opp etter ditt budsjett?»
Stortingspolitikerne lever antageligvis godt med denne disiplineringen. Den er lik for alle partier, og moderasjon gir stabil utvikling i norsk økonomi og forhindrer den sittende regjering i å gjøre seg overdrevent lekre for velgerne.
Ved at byråkratene i Norges Bank forvalter den disiplinerende rentesettingen og derved opptrer som partipolitikernes overdommer, aksepterer også velgerne moderasjon i pengebruken.
Denne disiplinerende effekten har tjent Norge godt de siste 20 årene. Den disiplinerende effekten vil imidlertid være enda viktigere de neste 20. For første gang skal nemlig oljepengebruken ikke lenger vokse. Den skal tvert imot stabiliseres og etter hvert synke.
Ved dette veiskillet ønsker mange seg Jens Stoltenberg som sjef for Norges Bank. Etter en slik ansettelse er ikke lenger den pengepolitiske overdommeren en apolitisk byråkrat. Overdommeren er tvert imot vår tids mest markante Arbeiderpartipolitiker.
Spørsmålet fremtidige finansministere da må svare på, er: «Tror du Jens setter renten opp etter ditt budsjett?».
Tenk deg Siv Jenssen tilbake som finansminister for Fremskrittspartiet i 2026. Vil hun finne seg i å bli disiplinert av Jens? Vil velgerne hennes finne seg i at hun blir overstyrt av Jens?
Jeg tror ikke det. Og jeg tror det blir spetakkel hvis Arbeiderpartiets Hadia Tajik i budsjettdebatten skulle driste seg til å si: «Nå vil nok Jens sette renten opp.»
Stortingsflertallet er skeptisk til Jens Stoltenberg som sjef for Norges Bank. Jeg tror det gode grunner til det. Dette flertallet bør bli hørt av hensyn til samarbeidsklimaet i Stortinget og dermed av hensyn til fortsatt disiplin i budsjettbehandlingen.
… er ikke lenger den pengepolitiske overdommeren en apolitisk byråkrat. Overdommeren er vår tids mest markante Arbeiderpartipolitiker
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.