Kristine Kotte-Eriksens innlegg om sentralbanksjefsaken belyser noe helt avgjørende om man ønsker å forstå hvorfor likestillingsarbeidet tar tid: maktmekanismene og kjønnsdynamikkene som er i spill når mektige stillinger på toppnivå skal bekles (DN 16. februar).

Jens Stoltenberg og Ida Wolden Bache har, som Kotte-Eriksen beskriver det, begge «papirene i orden». Wolden Bache er kanskje til og med den best kvalifiserte kandidaten faglig sett. Allikevel taper hun kampen om sentralbankrollen.

Når Kotte-Eriksen skriver at det ikke er tilstrekkelig å bare sette søkelys på kvinnene for å rette opp kjønnsbalansen i bedrifter, men at det eksisterer «et helt system, bygget opp av og for menn» som vanskeliggjør likestillingsarbeidet, går tankene mine til den franske sosiologen Pierre Bourdieu og hans beskrivelser av den maskuline dominans i samfunnet: Den kjønnsmessige arbeidsinndelingen har historisk sett favorisert menn gjennom at det hovedsakelig er menn som har hatt anledning til å opptre i den offentlige (makt-) sfæren, der de har hatt anledning til å bygge opp sin sosiale og kulturelle kapital. Maktstrukturene og den maskuline dominans i samfunnet reproduseres gjennom en tilstand som favoriserer menn.

Det er dette «systemet» vi dypest sett er vitner til at utfolder seg når den nye sentralbanksjefen velges ut.

Det er i de subtile meningsutvekslingene og de ofte usynlige sosiale omgangsformene at disposisjonene i den eksisterende maktstrukturen som favoriserer menn til mektige stillinger, lever videre.

Det nylig omtalte møtet som ble avholdt mellom rekrutteringsfirmaet Backer Skeie, representanter fra Finansdepartementet og Nicolai Tangen, der ulike profiler ble diskutert, fortjener derfor en svært kritisk gjennomgang.

Det er disse tilsynelatende uformelle møtene, som går igjen som en gjenganger i hele ansettelsesprosessen, som er så problematiske. Det er her maktdynamikken får fritt spillerom, og det er ofte få eller ingen kvinnelige deltagere til stede.

Menn med makt diskuterer med andre menn med makt.

Uansett hvor mange kvinneforum som opprettes, eller hvor mange oppmuntringer kvinner får om å ta en sjans og tørre å våge mer, så vil ikke denne maktstrukturen endre seg nevneverdig.

Det er også urealistisk å forvente at menn som kjemper om mektige stillinger, frivillig vil gi avkall på muligheten til økt makt. Kvinnene kan ved første øyekast fremstå som sjanseløse.

Det er de allikevel ikke. Det er fullt mulig å avkle maktdynamikken som er i spill i slike situasjoner, trene opp en større kapasitet til å oppfatte skjevheter, og aktivt skape en kampanje for å endre kulturen på dette feltet. Men kvinnene trenger allierte.

Det er på høy tid at menn melder seg på i likestillingsdebatten og tar en mer aktiv rolle. Både menn og kvinner er tjent med å skape en større balanse i samfunnet og i bedriftene. Målet må være at de spenningene og forventningene som eksisterer i mange bedrifter, forventninger som begge kjønn er fanget av, kan utlades og endres.

Resultatet kan bli et mer harmonisk arbeidsliv for alle.

Kvinnene kan ved første øyekast fremstå som sjanseløse. Det er de allikevel ikke

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.