Advokatene Dørre og Hovig har i sitt svar i DN 11. mars – «LO fikk ikke medhold i prinsippene» – til mitt innlegg 6. mars om Skanska-saken bekreftet at de er enig i at ansiennitetsreglene ikke er endret som følge av dommen. Det er klargjørende.

Når det gjelder begrepet «hovedregel» om ansiennitetsprinsippet, er Dørre og Hovig derimot upresise. Uttrykket «hovedregel» ble innført og brukt av lagmannsretten. LO anførte for Høyesterett at lagmannsrettens dom på dette punkt måtte forstås som et uttrykk for hva som er det rettslige utgangspunkt for nedbemanning, altså ansiennitet.

I samme sakskompleks, i søksmål mot NHO for Arbeidsretten som senere ble forlikt, krevde LO også dom for at ansiennitet er utgangspunktet for utvelgelsen ved nedbemanning. Hvilken benevnelse som brukes på ansiennitetsprinsippet, hovedregel eller utgangspunkt, kunne etter LOs syn ikke ha betydning (dommen avsnitt 22).

Høyesterett var ikke enig i dette. I dommen sies det at «hovedregel», etter Høyesteretts syn, kan gi «misvisende assosiasjoner» i retning av at ansiennitet ikke har relativ vekt, men må tillegges like stor betydning i alle saker (avsnitt 62). Høyesterett sier at den av denne grunn vil «unngå å bruke begrepet her, slik også NHO og LO gjorde i forliket høsten 2018». Høyesteretts begrepsbruk viderefører dermed protokollert enighet mellom LO-NHO, samt det som fremgår av dommer i Arbeidsretten.

Det er vanskelig å se at Høyesteretts begrepsavklaring er en større seier for NHO og bedriftene enn LO, men semantikken har på dette punkt uansett ikke betydning for ansiennitetsprinsippets gjennomslagskraft.

Mange vil lese lagmannsrettens dom på en annen måte enn Høyesterett, men hvis lagmannsrettens dom kan forstås slik at ansiennitet ikke kan fravikes uten at det er dokumentert betydelige kompetanseforskjeller, er jeg enig med Høyesterett at lagmannsretten tar munnen for full. Ansiennitetsprinsippet er, som Høyesterett sier, relativt. Kort ansiennitet vil i alminnelighet ha mindre vekt enn mer langvarig tjenestetid.

Det rettslige spørsmål er derfor ikke om, men når det må kreves «vesentlige kompetanseforskjeller» for å fravike ansiennitet. Høyesteretts dom gir ingen veiledning på dette punkt, men som dommen understreker er Arbeidsrettens dommer primærkilden i slike spørsmål. Arbeidsretten fastslo for eksempel at en relativ ansiennitetsforskjell på to år og to måneder er «markant» (ARD-2009-48, avsnitt 35). De to arbeidstagerne hadde kort ansettelsestid, og det er ikke uten videre opplagt at en ansiennitetsforskjell på to år kan anses som markant/betydelig hvis arbeidstagerne har lang ansettelsestid.

Dette illustrerer ansiennitetsprinsippets relativitet, og Høyesteretts poeng om at uttrykket «hovedregel» kan gi «misvisende assosiasjoner» i retning av at ansiennitet har samme gjennomslagskraft i alle saker.

Like klart er det at ansiennitet kommer i en «særstilling» og er et rettslig «utgangspunkt» som kun kan fravikes når det foreligger klart dokumenterbare og saklige grunner, og at det vil gjelde meget strenge saksbehandlingskrav for å fravike ansiennitet.

Med dette innlegget setter jeg for min del punktum i debatten i DNs spalter om hvem som vant og tapte i Skanska-saken.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.